¹And when it was determined that we should sail into Italy, they delivered Paul and certain other prisoners unto one named Julius, a centurion of Augustus' band.

¹Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.

²And entering into a ship of Adramyttium, we launched, meaning to sail by the coasts of Asia; one Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us.

²Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.

³And the next day we touched at Sidon. And Julius courteously entreated Paul, and gave him liberty to go unto his friends to refresh himself.

³Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.

⁴And when we had launched from thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.

⁴Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,

⁵And when we had sailed over the sea of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra, a city of Lycia.

⁵og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

⁶And there the centurion found a ship of Alexandria sailing into Italy; and he put us therein.

⁶Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.

⁷And when we had sailed slowly many days, and scarce were come over against Cnidus, the wind not suffering us, we sailed under Crete, over against Salmone;

⁷I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,

⁸And, hardly passing it, came unto a place which is called The fair havens; nigh whereunto was the city of Lasea.

⁸og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.

⁹Now when much time was spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was now already past, Paul admonished them,

⁹Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:

¹⁰And said unto them, Sirs, I perceive that this voyage will be with hurt and much damage, not only of the lading and ship, but also of our lives.

¹⁰I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.

¹¹Nevertheless the centurion believed the master and the owner of the ship, more than those things which were spoken by Paul.

¹¹Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.

¹²And because the haven was not commodious to winter in, the more part advised to depart thence also, if by any means they might attain to Phenice, and there to winter; which is an haven of Crete, and lieth toward the south west and north west.

¹²Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.

¹³And when the south wind blew softly, supposing that they had obtained their purpose, loosing thence, they sailed close by Crete.

¹³Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.

¹⁴But not long after there arose against it a tempestuous wind, called Euroclydon.

¹⁴Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;

¹⁵And when the ship was caught, and could not bear up into the wind, we let her drive.

¹⁵da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.

¹⁶And running under a certain island which is called Clauda, we had much work to come by the boat:

¹⁶Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;

¹⁷Which when they had taken up, they used helps, undergirding the ship; and, fearing lest they should fall into the quicksands, strake sail, and so were driven.

¹⁷da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.

¹⁸And we being exceedingly tossed with a tempest, the next day they lightened the ship;

¹⁸Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,

¹⁹And the third day we cast out with our own hands the tackling of the ship.

¹⁹og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.

²⁰And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.

²⁰Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.

²¹But after long abstinence Paul stood forth in the midst of them, and said, Sirs, ye should have hearkened unto me, and not have loosed from Crete, and to have gained this harm and loss.

²¹Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.

²²And now I exhort you to be of good cheer: for there shall be no loss of any man's life among you, but of the ship.

²²Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.

²³For there stood by me this night the angel of God, whose I am, and whom I serve,

²³For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:

²⁴Saying, Fear not, Paul; thou must be brought before Caesar: and, lo, God hath given thee all them that sail with thee.

²⁴Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.

²⁵Wherefore, sirs, be of good cheer: for I believe God, that it shall be even as it was told me.

²⁵Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.

²⁶Howbeit we must be cast upon a certain island.

²⁶Men vi skal strande på en eller annen ø.

²⁷But when the fourteenth night was come, as we were driven up and down in Adria, about midnight the shipmen deemed that they drew near to some country;

²⁷Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.

²⁸And sounded, and found it twenty fathoms: and when they had gone a little further, they sounded again, and found it fifteen fathoms.

²⁸Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;

²⁹Then fearing lest we should have fallen upon rocks, they cast four anchors out of the stern, and wished for the day.

²⁹og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.

³⁰And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,

³⁰Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;

³¹Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.

³¹da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.

³²Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall off.

³²Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.

³³And while the day was coming on, Paul besought them all to take meat, saying, This day is the fourteenth day that ye have tarried and continued fasting, having taken nothing.

³³Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.

³⁴Wherefore I pray you to take some meat: for this is for your health: for there shall not an hair fall from the head of any of you.

³⁴Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.

³⁵And when he had thus spoken, he took bread, and gave thanks to God in presence of them all: and when he had broken it, he began to eat.

³⁵Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

³⁶Then were they all of good cheer, and they also took some meat.

³⁶da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.

³⁷And we were in all in the ship two hundred threescore and sixteen souls.

³⁷Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.

³⁸And when they had eaten enough, they lightened the ship, and cast out the wheat into the sea.

³⁸Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.

³⁹And when it was day, they knew not the land: but they discovered a certain creek with a shore, into the which they were minded, if it were possible, to thrust in the ship.

³⁹Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.

⁴⁰And when they had taken up the anchors, they committed themselves unto the sea, and loosed the rudder bands, and hoised up the mainsail to the wind, and made toward shore.

⁴⁰De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.

⁴¹And falling into a place where two seas met, they ran the ship aground; and the forepart stuck fast, and remained unmoveable, but the hinder part was broken with the violence of the waves.

⁴¹Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.

⁴²And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.

⁴²Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;

⁴³But the centurion, willing to save Paul, kept them from their purpose; and commanded that they which could swim should cast themselves first into the sea, and get to land:

⁴³men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,

⁴⁴And the rest, some on boards, and some on broken pieces of the ship. And so it came to pass, that they escaped all safe to land.

⁴⁴og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.