1Woe to thee that spoilest, and thou wast not spoiled; and dealest treacherously, and they dealt not treacherously with thee! when thou shalt cease to spoil, thou shalt be spoiled; and when thou shalt make an end to deal treacherously, they shall deal treacherously with thee.
1Ve dig, du ødelegger, som selv ikke er blitt ødelagt, og du røver som ingen har røvet noget fra! Når du er ferdig med å ødelegge, skal du bli ødelagt; når du har sluttet med å røve, skal andre røve fra dig.
2O LORD, be gracious unto us; we have waited for thee: be thou their arm every morning, our salvation also in the time of trouble.
2Herre, vær oss nådig! På dig bier vi; vær vår arm hver morgen, ja vår frelse i nødens tid!
3At the noise of the tumult the people fled; at the lifting up of thyself the nations were scattered.
3For tordenrøsten flyr folkene; når du reiser dig, spredes hedningene.
4And your spoil shall be gathered like the gathering of the caterpiller: as the running to and fro of locusts shall he run upon them.
4Og eders bytte sankes, likesom skaveren* sanker; som gresshoppene springer, springer de efter det. / {* gresshoppen; JOE 1, 4.}
5The LORD is exalted; for he dwelleth on high: he hath filled Zion with judgment and righteousness.
5Ophøiet er Herren, for han bor i det høie; han fyller Sion med rett og rettferdighet.
6And wisdom and knowledge shall be the stability of thy times, and strength of salvation: the fear of the LORD is his treasure.
6Og det skal komme trygge tider for dig, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap; Herrens frykt skal være dets* skatt. / {* Israels.}
7Behold, their valiant ones shall cry without: the ambassadors of peace shall weep bitterly.
7Se, deres løvehelter* skriker der ute, fredsbudene gråter sårt. / {* 2SA 23, 20.}
8The highways lie waste, the wayfaring man ceaseth: he hath broken the covenant, he hath despised the cities, he regardeth no man.
8Allfarveiene er øde, det er ingen veifarende mere - han* har brutt pakten**, foraktet byene***, ikke aktet noget menneske. / {* Sankerib.} / {** 2KG 18, 14 fg. 17 fg.} / {*** HAB 1, 10.}
9The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
9Landet visner og sykner bort; Libanon står skamfull og visner; Saron er som den øde mark, og Basan og Karmel ryster løvet av.
10Now will I rise, saith the LORD; now will I be exalted; now will I lift up myself.
10Nu vil jeg stå op, sier Herren, nu vil jeg reise mig, nu vil jeg ikke lenger bli sittende.
11Ye shall conceive chaff, ye shall bring forth stubble: your breath, as fire, shall devour you.
11I skal være svangre med strå og føde halm; eders fnysen er en ild som skal fortære eder.
12And the people shall be as the burnings of lime: as thorns cut up shall they be burned in the fire.
12Og folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som opbrennes med ild.
13Hear, ye that are far off, what I have done; and, ye that are near, acknowledge my might.
13Hør I som er langt borte, hvad jeg har gjort, og kjenn min styrke, I som er nær!
14The sinners in Zion are afraid; fearfulness hath surprised the hypocrites. Who among us shall dwell with the devouring fire? who among us shall dwell with everlasting burnings?
14Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?
15He that walketh righteously, and speaketh uprightly; he that despiseth the gain of oppressions, that shaketh his hands from holding of bribes, that stoppeth his ears from hearing of blood, and shutteth his eyes from seeing evil;
15Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er,
16He shall dwell on high: his place of defence shall be the munitions of rocks: bread shall be given him; his waters shall be sure.
16han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham.
17Thine eyes shall see the king in his beauty: they shall behold the land that is very far off.
17Dine øine skal skue kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.
18Thine heart shall meditate terror. Where is the scribe? where is the receiver? where is he that counted the towers?
18Ditt hjerte skal tenke tilbake på redselen: Hvor er han som skrev op? Hvor er han som veide pengene? Hvor er han som teller tårnene?
19Thou shalt not see a fierce people, a people of a deeper speech than thou canst perceive; of a stammering tongue, that thou canst not understand.
19Det ville folk skal du ikke se mere, folket med det vanskelige sprog som en ikke skjønner, med den stammende tunge som en ikke forstår.
20Look upon Zion, the city of our solemnities: thine eyes shall see Jerusalem a quiet habitation, a tabernacle that shall not be taken down; not one of the stakes thereof shall ever be removed, neither shall any of the cords thereof be broken.
20Se på Sion, våre høitidsstevners by! Dine øine skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri rykkes op, og hvis snorer aldri brister.
21But there the glorious LORD will be unto us a place of broad rivers and streams; wherein shall go no galley with oars, neither shall gallant ship pass thereby.
21Men der skal vi ha Herren, den Veldige, i stedet for brede elver og strømmer; ingen roskute skal gå der, intet mektig krigsskib fare der.
22For the LORD is our judge, the LORD is our lawgiver, the LORD is our king; he will save us.
22For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.
23Thy tacklings are loosed; they could not well strengthen their mast, they could not spread the sail: then is the prey of a great spoil divided; the lame take the prey.
23Slappe henger dine* taug, de støtter ikke masten, de holder ikke seilet utspent - da deles røvet bytte i mengde, endog de lamme røver og plyndrer. / {* fiendens.}
24And the inhabitant shall not say, I am sick: the people that dwell therein shall be forgiven their iniquity.
24Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk. Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.