¹Sing aloud unto God our strength: make a joyful noise unto the God of Jacob.

¹Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.}

²Take a psalm, and bring hither the timbrel, the pleasant harp with the psaltery.

²Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

³Blow up the trumpet in the new moon, in the time appointed, on our solemn feast day.

³Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!

⁴For this was a statute for Israel, and a law of the God of Jacob.

⁴Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.}

⁵This he ordained in Joseph for a testimony, when he went out through the land of Egypt: where I heard a language that I understood not.

⁵For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.

⁶I removed his shoulder from the burden: his hands were delivered from the pots.

⁶Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}

⁷Thou calledst in trouble, and I delivered thee; I answered thee in the secret place of thunder: I proved thee at the waters of Meribah. Selah.

⁷Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

⁸Hear, O my people, and I will testify unto thee: O Israel, if thou wilt hearken unto me;

⁸I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.

⁹There shall no strange god be in thee; neither shalt thou worship any strange god.

⁹Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:

¹⁰I am the LORD thy God, which brought thee out of the land of Egypt: open thy mouth wide, and I will fill it.

¹⁰Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.

¹¹But my people would not hearken to my voice; and Israel would none of me.

¹¹Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!

¹²So I gave them up unto their own hearts' lust: and they walked in their own counsels.

¹²Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

¹³Oh that my people had hearkened unto me, and Israel had walked in my ways!

¹³Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.

¹⁴I should soon have subdued their enemies, and turned my hand against their adversaries.

¹⁴O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!

¹⁵The haters of the LORD should have submitted themselves unto him: but their time should have endured for ever.

¹⁵Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

¹⁶He should have fed them also with the finest of the wheat: and with honey out of the rock should I have satisfied thee.

¹⁶De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.

¹⁷Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.