1في ذلك اليوم يغنى بهذه الاغنية في ارض يهوذا. لنا مدينة قوية. يجعل الخلاص اسوارا ومترسة.
1På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.
2افتحوا الابواب لتدخل الامة البارة الحافظة الامانة.
2Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.
3ذو الراي الممكن تحفظه سالما سالما لانه عليك متوكل.
3Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.
4توكلوا على الرب الى الابد لان في ياه الرب صخر الدهور.
4Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.
5لانه يخفض سكان العلاء يضع القرية المرتفعة. يضعها الى الارض. يلصقها بالتراب.
5For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.
6تدوسها الرجل رجلا البائس اقدام المساكين
6Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.
7طريق الصدّيق استقامة. تمهد ايها المستقيم سبيل الصدّيق.
7Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.
8ففي طريق احكامك يا رب انتظرناك. الى اسمك والى ذكرك شهوة النفس.
8På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.
9بنفسي اشتهيتك في الليل. ايضا بروحي في داخلي اليك ابتكر. لانه حينما تكون احكامك في الارض يتعلم سكان المسكونة العدل.
9Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.
10يرحم المنافق ولا يتعلّم العدل. في ارض الاستقامة يصنع شرا ولا يرى جلال الرب
10Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet.
11يا رب ارتفعت يدك ولا يرون. يرون ويخزون من الغيرة على الشعب وتاكلهم نار اعدائك.
11Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.
12يا رب تجعل لنا سلاما لانك كل اعمالنا صنعتها لنا.
12Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.
13ايها الرب الهنا قد استولى علينا سادة سواك. بك وحدك نذكر اسمك.
13Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn.
14هم اموات لا يحيون. اخيلة لا تقوم. لذلك عاقبت واهلكتهم وأبدت كل ذكرهم
14Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op*; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet. / {* nemlig til dette liv. 5MO 32, 26. JBS 18, 17. SLM 9, 7; 88, 11 fg. OSP 10, 7.}
15زدت الامة يا رب زدت الامة. تمجدت. وسعت كل اطراف الارض.
15Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut.
16يا رب في الضيق طلبوك. سكبوا مخافتة عند تأديبك اياهم.
16Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem.
17كما ان الحبلى التي تقارب الولادة تتلوى وتصرخ في مخاضها هكذا كنا قدامك يا رب.
17Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre!
18حبلنا تلوينا كاننا ولدنا ريحا. لم نصنع خلاصا في الارض ولم يسقط سكان المسكونة.
18Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.
19تحيا امواتك تقوم الجثث. استيقظوا ترنموا يا سكان التراب. لان طلك طل اعشاب والارض تسقط الاخيلة
19Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.
20هلم يا شعبي ادخل مخادعك واغلق ابوابك خلفك. اختبئ نحو لحيظة حتى يعبر الغضب.
20Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!
21لانه هوذا الرب يخرج من مكانه ليعاقب اثم سكان الارض فيهم فتكشف الارض دماءها ولا تغطي قتلاها في ما بعد
21For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.