¹God, having of old time spoken unto the fathers in the prophets by divers portions and in divers manners,

¹Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,

²hath at the end of these days spoken unto us in [his] Son, whom he appointed heir of all things, through whom also he made the worlds;

²som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,

³who being the effulgence of his glory, and the very image of his substance, and upholding all things by the word of his power, when he had made purification of sins, sat down on the right hand of the Majesty on high;

³han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

⁴having become by so much better than the angels, as he hath inherited a more excellent name than they.

⁴og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.

⁵For unto which of the angels said he at any time, Thou art my Son, This day have I begotten thee? and again, I will be to him a Father, And he shall be to me a Son?

⁵For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?

⁶And when he again bringeth in the firstborn into the world he saith, And let all the angels of God worship him.

⁶Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

⁷And of the angels he saith, Who maketh his angels winds, And his ministers a flame a fire:

⁷Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,

⁸but of the Son [he saith,] Thy throne, O God, is for ever and ever; And the sceptre of uprightness is the sceptre of thy kingdom.

⁸men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;

⁹Thou hast loved righteousness, and hated iniquity; Therefore God, thy God, hath anointed thee With the oil of gladness above thy fellows.

⁹du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

¹⁰And, Thou, Lord, in the beginning didst lay the foundation of the earth, And the heavens are the works of thy hands:

¹⁰Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;

¹¹They shall perish; but thou continuest: And they all shall wax old as doth a garment;

¹¹de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,

¹²And as a mantle shalt thou roll them up, As a garment, and they shall be changed: But thou art the same, And thy years shall not fail.

¹²og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

¹³But of which of the angels hath he said at any time, Sit thou on my right hand, Till I make thine enemies the footstool of thy feet?

¹³Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

¹⁴Are they not all ministering spirits, sent forth to do service for the sake of them that shall inherit salvation?

¹⁴Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?