¹Wherefore, holy brethren, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, [even] Jesus;

¹Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

²who was faithful to him that appointed him, as also was Moses in all his house.

²han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

³For he hath been counted worthy of more glory than Moses, by so much as he that built the house hath more honor than the house.

³For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

⁴For every house is builded by some one; but he that built all things is God.

⁴Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

⁵And Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken;

⁵og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

⁶but Christ as a son, over his house; whose house are we, if we hold fast our boldness and the glorying of our hope firm unto the end.

⁶men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

⁷Wherefore, even as the Holy Spirit saith, To-day if ye shall hear his voice,

⁷Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

⁸Harden not your hearts, as in the provocation, Like as in the day of the trial in the wilderness,

⁸da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

⁹Where your fathers tried [me] by proving [me,] And saw my works forty years.

⁹hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

¹⁰Wherefore I was displeased with this generation, And said, They do always err in their heart: But they did not know my ways;

¹⁰derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

¹¹As I sware in my wrath, They shall not enter into my rest.

¹¹så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

¹²Take heed, brethren, lest haply there shall be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God:

¹²Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

¹³but exhort one another day by day, so long as it is called To-day; lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin:

¹³men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

¹⁴for we are become partakers of Christ, if we hold fast the beginning of our confidence firm unto the end:

¹⁴for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

¹⁵while it is said, To-day if ye shall hear his voice, Harden not your hearts, as in the provocation.

¹⁵Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

¹⁶For who, when they heard, did provoke? nay, did not all they that came out of Egypt by Moses?

¹⁶hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

¹⁷And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?

¹⁷Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

¹⁸And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that were disobedient?

¹⁸Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

¹⁹And we see that they were not able to enter in because of unbelief.

¹⁹Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.