¹When I would heal Israel, then is the iniquity of Ephraim uncovered, and the wickedness of Samaria; for they commit falsehood, and the thief entereth in, and the troop of robbers ravageth without.

¹Når jeg vil læge Israel, da åpenbares Efra'ims misgjerning og Samarias ondskap; for de farer med svik, og tyver bryter sig inn, og røverskarer plyndrer utenfor.

²And they consider not in their hearts that I remember all their wickedness: now have their own doings beset them about; they are before my face.

²Og de tenker ikke på at jeg kommer all deres ondskap i hu; nu har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.

³They make the king glad with their wickedness, and the princes with their lies.

³Ved sin ondskap gleder de kongen og ved sine løgner fyrstene.

⁴They are all adulterers; they are as an oven heated by the baker; he ceaseth to stir [the fire], from the kneading of the dough, until it be leavened.

⁴Alle sammen er de horkarler; de ligner en ovn som ophetes av bakeren; han holder bare op med å ilde fra deigen eltes til den er syret.

⁵On the day of our king the princes made themselves sick with the heat of wine; he stretched out his hand with scoffers.

⁵På vår konges dag drikker fyrstene sig syke av den hete vin; han rekker spottere hånden.

⁶For they have made ready their heart like an oven, while they lie in wait: their baker sleepeth all the night; in the morning it burneth as a flaming fire.

⁶For de gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de lurer; hele natten sover deres baker*, om morgenen brenner det som luende ild. / {* deres lidenskap.}

⁷They are all hot as an oven, and devour their judges; all their kings are fallen: there is none among them that calleth unto me.

⁷Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere; alle deres konger er falt, det er ingen iblandt dem, som kaller på mig.

⁸Ephraim, he mixeth himself among the peoples; Ephraim is a cake not turned.

⁸Efra'im blander sig med folkene; Efra'im er blitt en kake som ikke er vendt.

⁹Strangers have devoured his strength, and he knoweth [it] not: yea, gray hairs are here and there upon him, and he knoweth [it] not.

⁹Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke; hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.

¹⁰And the pride of Israel doth testify to his face: yet they have not returned unto Jehovah their God, nor sought him, for all this.

¹⁰Og Israels stolthet vidner mot ham like i hans åsyn; men de vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke til tross for alt dette.

¹¹And Ephraim is like a silly dove, without understanding: they call unto Egypt, they go to Assyria.

¹¹Men Efra'im er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypten kaller de, til Assur går de.

¹²When they shall go, I will spread my net upon them; I will bring them down as the birds of the heavens; I will chastise them, as their congregation hath heard.

¹²Så snart de går, vil jeg spenne ut mitt nett over dem; som himmelens fugler vil jeg dra dem ned; jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.

¹³Woe unto them! for they have wandered from me; destruction unto them! for they have trespassed against me: though I would redeem them, yet they have spoken lies against me.

¹³Ve dem, at de flyktet bort fra mig! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra mig! Jeg vilde forløse dem, men de talte løgn imot mig.

¹⁴And they have not cried unto me with their heart, but they howl upon their beds: they assemble themselves for grain and new wine; they rebel against me.

¹⁴De roper ikke til mig fra sitt hjerte, men ligger og hyler på sitt leie; de trenger sig sammen for å få korn og most, men fra mig vender de sig bort.

¹⁵Though I have taught and strengthened their arms, yet do they devise mischief against me.

¹⁵Det er jeg som har lært dem op, og som har styrket deres armer; men mot mig har de ondt i sinne.

¹⁶They return, but not to [him that is] on high; they are like a deceitful bow; their princes shall fall by the sword for the rage of their tongue: this shall be their derision in the land of Egypt.

¹⁶De vender sig, men ikke mot det høie; de er blitt som en sviktende bue. Deres fyrster skal falle for sverdet for sin rasende tunges skyld; dette blir dem til spott i Egyptens land.