¹After this opened Job his mouth, and cursed his day.

¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

²And Job answered and said:

²Job tok til orde og sa:

³Let the day perish wherein I was born, And the night which said, There is a man-child conceived.

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

⁴Let that day be darkness; Let not God from above seek for it, Neither let the light shine upon it.

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁵Let darkness and the shadow of death claim it for their own; Let a cloud dwell upon it; Let all that maketh black the day terrify it.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁶As for that night, let thick darkness seize upon it: Let it not rejoice among the days of the year; Let it not come into the number of the months.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁷Lo, let that night be barren; Let no joyful voice come therein.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁸Let them curse it that curse the day, Who are ready to rouse up leviathan.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁹Let the stars of the twilight thereof be dark: Let it look for light, but have none; Neither let it behold the eyelids of the morning:

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

¹⁰Because it shut not up the doors of my [mother's] womb, Nor hid trouble from mine eyes.

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹¹Why died I not from the womb? Why did I not give up the ghost when my mother bare me?

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹²Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should suck?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹³For now should I have lain down and been quiet; I should have slept; then had I been at rest,

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹⁴With kings and counsellors of the earth, Who built up waste places for themselves;

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁵Or with princes that had gold, Who filled their houses with silver:

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁶Or as a hidden untimely birth I had not been, As infants that never saw light.

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁷There the wicked cease from troubling; And there the weary are at rest.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁸There the prisoners are at ease together; They hear not the voice of the taskmaster.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁹The small and the great are there: And the servant is free from his master.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

²⁰Wherefore is light given to him that is in misery, And life unto the bitter in soul;

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²¹Who long for death, but it cometh not, And dig for it more than for hid treasures;

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²²Who rejoice exceedingly, And are glad, when they can find the grave?

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²³[Why is light given] to a man whose way is hid, And whom God hath hedged in?

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²⁴For my sighing cometh before I eat, And my groanings are poured out like water.

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁵For the thing which I fear cometh upon me, And that which I am afraid of cometh unto me.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁶I am not at ease, neither am I quiet, neither have I rest; But trouble cometh.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.