¹And the children of Israel, even the whole congregation, came into the wilderness of Zin in the first month: and the people abode in Kadesh; and Miriam died there, and was buried there.

¹I den første måned* kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; / {* i det firtiende år, 4MO 33, 38.}

²And there was no water for the congregation: and they assembled themselves together against Moses and against Aaron.

²Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron.

³And the people strove with Moses, and spake, saying, Would that we had died when our brethren died before Jehovah!

³Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn!

⁴And why have ye brought the assembly of Jehovah into this wilderness, that we should die there, we and our beasts?

⁴Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap?

⁵And wherefore have ye made us to come up out of Egypt, to bring us in unto this evil place? it is no place of seed, or of figs, or of vines, or of pomegranates; neither is there any water to drink.

⁵Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?

⁶And Moses and Aaron went from the presence of the assembly unto the door of the tent of meeting, and fell upon their faces: and the glory of Jehovah appeared unto them.

⁶Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem.

⁷And Jehovah spake unto Moses, saying,

⁷Og Herren talte til Moses og sa:

⁸Take the rod, and assemble the congregation, thou, and Aaron thy brother, and speak ye unto the rock before their eyes, that it give forth its water; and thou shalt bring forth to them water out of the rock; so thou shalt give the congregation and their cattle drink.

⁸Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke.

⁹And Moses took the rod from before Jehovah, as he commanded him.

⁹Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham.

¹⁰And Moses and Aaron gathered the assembly together before the rock, and he said unto them, Hear now, ye rebels; shall we bring you forth water out of this rock?

¹⁰Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?

¹¹And Moses lifted up his hand, and smote the rock with his rod twice: and water came forth abundantly, and the congregation drank, and their cattle.

¹¹Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke.

¹²And Jehovah said unto Moses and Aaron, Because ye believed not in me, to sanctify me in the eyes of the children of Israel, therefore ye shall not bring this assembly into the land which I have given them.

¹²Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.

¹³These are the waters of Meribah; because the children of Israel strove with Jehovah, and he was sanctified in them.

¹³Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem.

¹⁴And Moses sent messengers from Kadesh unto the king of Edom, Thus saith thy brother Israel, Thou knowest all the travail that hath befallen us:

¹⁴Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt.

¹⁵how our fathers went down into Egypt, and we dwelt in Egypt a long time; and the Egyptians dealt ill with us, and our fathers:

¹⁵Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre.

¹⁶and when we cried unto Jehovah, he heard our voice, and sent an angel, and brought us forth out of Egypt: and, behold, we are in Kadesh, a city in the uttermost of thy border.

¹⁶Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land.

¹⁷Let us pass, I pray thee, through thy land: we will not pass through field or through vineyard, neither will we drink of the water of the wells: we will go along the king's highway; we will not turn aside to the right hand nor to the left, until we have passed thy border.

¹⁷Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land.

¹⁸And Edom said unto him, Thou shalt not pass through me, lest I come out with the sword against thee.

¹⁸Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd.

¹⁹And the children of Israel said unto him, We will go up by the highway; and if we drink of thy water, I and my cattle, then will I give the price thereof: let me only, without [doing] anything [else], pass through on my feet.

¹⁹Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot.

²⁰And he said, Thou shalt not pass through. And Edom came out against him with much people, and with a strong hand.

²⁰Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd.

²¹Thus Edom refused to give Israel passage through his border: wherefore Israel turned away from him.

²¹Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham.

²²And they journeyed from Kadesh: and the children of Israel, even the whole congregation, came unto mount Hor.

²²Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor.

²³And Jehovah spake unto Moses and Aaron in mount Hor, by the border of the land of Edom, saying,

²³Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land:

²⁴Aaron shall be gathered unto his people; for he shall not enter into the land which I have given unto the children of Israel, because ye rebelled against my word at the waters of Meribah.

²⁴Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann.

²⁵Take Aaron and Eleazar his son, and bring them up unto mount Hor;

²⁵Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor,

²⁶and strip Aaron of his garments, and put them upon Eleazar his son: and Aaron shall be gathered [unto his people], and shall die there.

²⁶og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der.

²⁷And Moses did as Jehovah commanded: and they went up into mount Hor in the sight of all the congregation.

²⁷Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine,

²⁸And Moses stripped Aaron of his garments, and put them upon Eleazar his son; and Aaron died there on the top of the mount: and Moses and Eleazar came down from the mount.

²⁸og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet.

²⁹And when all the congregation saw that Aaron was dead, they wept for Aaron thirty days, even all the house of Israel.

²⁹Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.