¹Woe to thee that spoilest, and thou wast not spoiled; and that dealest treacherously, and they dealt not treacherously with thee! When thou shalt cease to spoil, thou shalt be spoiled; when thou shalt make an end of dealing treacherously, they shall deal treacherously with thee.

¹Ve dig, du ødelegger, som selv ikke er blitt ødelagt, og du røver som ingen har røvet noget fra! Når du er ferdig med å ødelegge, skal du bli ødelagt; når du har sluttet med å røve, skal andre røve fra dig.

²Jehovah, be gracious unto us; we have waited for thee: be their arm every morning, yea, our salvation in the time of trouble.

²Herre, vær oss nådig! På dig bier vi; vær vår arm hver morgen, ja vår frelse i nødens tid!

³At the noise of the tumult the peoples fled; at the lifting up of thyself the nations were scattered.

³For tordenrøsten flyr folkene; når du reiser dig, spredes hedningene.

⁴And your spoil shall be gathered [like] the gathering of the caterpillar: as the running of locusts shall they run upon it.

⁴Og eders bytte sankes, likesom skaveren* sanker; som gresshoppene springer, springer de efter det. / {* gresshoppen; JOE 1, 4.}

⁵Jehovah is exalted; for he dwelleth on high: he hath filled Zion with justice and righteousness;

⁵Ophøiet er Herren, for han bor i det høie; han fyller Sion med rett og rettferdighet.

⁶and he shall be the stability of thy times, the riches of salvation, wisdom and knowledge: the fear of Jehovah shall be your treasure.

⁶Og det skal komme trygge tider for dig, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap; Herrens frykt skal være dets* skatt. / {* Israels.}

⁷Behold, their valiant ones cry without; the messengers of peace weep bitterly.

⁷Se, deres løvehelter* skriker der ute, fredsbudene gråter sårt. / {* 2SA 23, 20.}

⁸The highways are desolate, the wayfaring man ceaseth. He hath broken the covenant, he hath despised the cities, he regardeth no man.

⁸Allfarveiene er øde, det er ingen veifarende mere - han* har brutt pakten**, foraktet byene***, ikke aktet noget menneske. / {* Sankerib.} / {** 2KG 18, 14 fg. 17 fg.} / {*** HAB 1, 10.}

⁹The land mourneth, it languisheth; Lebanon is ashamed, is withered; the Sharon is become as a desert, and Bashan and Carmel are stripped.

⁹Landet visner og sykner bort; Libanon står skamfull og visner; Saron er som den øde mark, og Basan og Karmel ryster løvet av.

¹⁰Now will I arise, saith Jehovah; now will I be exalted, now will I lift up myself.

¹⁰Nu vil jeg stå op, sier Herren, nu vil jeg reise mig, nu vil jeg ikke lenger bli sittende.

¹¹Ye shall conceive dry grass, ye shall bring forth stubble: your breath shall devour you [as] fire.

¹¹I skal være svangre med strå og føde halm; eders fnysen er en ild som skal fortære eder.

¹²And the peoples shall be [as] burnings of lime, [as] thorns cut up shall they be burned in the fire.

¹²Og folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som opbrennes med ild.

¹³Hear, ye that are far off, what I have done; and ye that are near, acknowledge my might.

¹³Hør I som er langt borte, hvad jeg har gjort, og kjenn min styrke, I som er nær!

¹⁴The sinners in Zion are afraid; trembling hath surprised the hypocrites: Who among us shall dwell with the consuming fire? who among us shall dwell with everlasting flames?

¹⁴Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?

¹⁵-- He that walketh righteously, and speaketh uprightly; he that despiseth the gain of oppressions, that shaketh his hands from taking hold of bribes, that stoppeth his ears from hearing of blood, and shutteth his eyes from seeing evil:

¹⁵Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er,

¹⁶he shall dwell on high, the fortresses of the rocks shall be his high retreat; bread shall be given him, his water shall be sure.

¹⁶han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham.

¹⁷Thine eyes shall see the King in his beauty; they shall behold the land that is far off.

¹⁷Dine øine skal skue kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.

¹⁸Thy heart shall meditate on terror: Where is the scribe? where is the receiver? where is he that counted the towers?

¹⁸Ditt hjerte skal tenke tilbake på redselen: Hvor er han som skrev op? Hvor er han som veide pengene? Hvor er han som teller tårnene?

¹⁹Thou shalt no more see the fierce people, a people of a deeper speech than thou canst comprehend, of a stammering tongue that cannot be understood.

¹⁹Det ville folk skal du ikke se mere, folket med det vanskelige sprog som en ikke skjønner, med den stammende tunge som en ikke forstår.

²⁰Look upon Zion, the city of our solemnities: thine eyes shall see Jerusalem a quiet habitation, a tent that shall not be removed, the stakes whereof shall never be pulled up, neither shall any of its cords be broken;

²⁰Se på Sion, våre høitidsstevners by! Dine øine skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri rykkes op, og hvis snorer aldri brister.

²¹but there Jehovah is unto us glorious, -- a place of rivers, of broad streams: no galley with oars shall go there, neither shall gallant ship pass thereby.

²¹Men der skal vi ha Herren, den Veldige, i stedet for brede elver og strømmer; ingen roskute skal gå der, intet mektig krigsskib fare der.

²²For Jehovah is our judge, Jehovah, our lawgiver, Jehovah, our king: he will save us.

²²For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.

²³Thy tacklings are loosed; they strengthen not the socket of their mast, they cannot spread the sail: then is the prey of a great spoil divided; the lame take the prey.

²³Slappe henger dine* taug, de støtter ikke masten, de holder ikke seilet utspent - da deles røvet bytte i mengde, endog de lamme røver og plyndrer. / {* fiendens.}

²⁴And the inhabitant shall not say, I am sick: the people that dwell therein shall be forgiven [their] iniquity.

²⁴Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk. Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.