1And Job answered and said,
1Da tok Job til orde og sa:
2How long will ye vex my soul, and crush me with words?
2Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3These ten times have ye reproached me; ye are not ashamed to stupefy me.
3Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4And be it [that] I have erred, mine error remaineth with myself.
4Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5If indeed ye will magnify yourselves against me, and prove against me my reproach,
5Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6Know now that +God hath overthrown me, and hath surrounded me with his net.
6Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7Behold, I cry out of wrong, and I am not heard; I cry aloud, but there is no judgment.
7Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8He hath hedged up my way that I cannot pass, and he hath set darkness in my paths.
8Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9He hath stripped me of my glory, and taken the crown from my head.
9Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10He breaketh me down on every side, and I am gone; and my hope hath he torn up as a tree.
10Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11And he hath kindled his anger against me, and hath counted me unto him as one of his enemies.
11Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12His troops have come together and cast up their way against me, and have encamped round about my tent.
12Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13He hath put my brethren far from me, and mine acquaintance are quite estranged from me.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14My kinsfolk have failed, and my known friends have forgotten me.
14Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15The sojourners in my house and my maids count me as a stranger; I am an alien in their sight.
15Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16I called my servant, and he answered not; I entreated him with my mouth.
16Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17My breath is strange to my wife, and my entreaties to the children of my [mother's] womb.
17Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18Even young children despise me; I rise up, and they speak against me.
18Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19All my intimate friends abhor me, and they whom I loved are turned against me.
19Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20My bones cleave to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
20Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21Have pity upon me, have pity upon me, ye my friends; for the hand of +God hath touched me.
21Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22Why do ye persecute me as ùGod, and are not satisfied with my flesh?
22Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23Oh would that my words were written! oh that they were inscribed in a book!
23Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24That with an iron style and lead they were graven in the rock for ever!
24ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25And [as for] me, I know that my Redeemer liveth, and the Last, he shall stand upon the earth;
25Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26And [if] after my skin this shall be destroyed, yet from out of my flesh shall I see +God;
26Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27Whom I shall see for myself, and mine eyes shall behold, and not another: -- my reins are consumed within me.
27han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28If ye say, How shall we persecute him? when the root of the matter is found in me,
28Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29Be ye yourselves afraid of the sword! for the sword is fury against misdeeds, that ye may know there is a judgment.
29så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.