¹Hath not man a life of labour upon earth? and are not his days like the days of a hireling?

¹Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

²As a bondman earnestly desireth the shadow, and a hireling expecteth his wages,

²Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

³So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.

³således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

⁴If I lie down, I say, When shall I rise up, and the darkness be gone? and I am full of tossings until the dawn.

⁴Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

⁵My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and suppurates.

⁵Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

⁶My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.

⁶Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

⁷Remember thou that my life is wind; mine eye shall no more see good.

⁷Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

⁸The eye of him that hath seen me shall behold me no [more]: thine eyes are upon me, and I am not.

⁸Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

⁹The cloud consumeth and vanisheth away; so he that goeth down to Sheol shall not come up.

⁹En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

¹⁰He shall return no more to his house, neither shall his place know him again.

¹⁰han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

¹¹Therefore I will not restrain my mouth: I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.

¹¹Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

¹²Am I a sea, or a sea-monster, that thou settest a watch over me?

¹²Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

¹³When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaint;

¹³Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

¹⁴Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions;

¹⁴da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

¹⁵So that my soul chooseth strangling, death, rather than my bones.

¹⁵Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

¹⁶I loathe it; I shall not live always: let me alone, for my days are a breath.

¹⁶Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

¹⁷What is man, that thou makest much of him? and that thou settest thy heart upon him?

¹⁷Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

¹⁸And that thou visitest him every morning, triest him every moment?

¹⁸at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

¹⁹How long wilt thou not look away from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?

¹⁹Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

²⁰Have I sinned, what do I unto thee, thou Observer of men? Why hast thou set me as an object of assault for thee, so that I am become a burden to myself?

²⁰Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

²¹And why dost not thou forgive my transgression and take away mine iniquity? for now shall I lie down in the dust, and thou shalt seek me early, and I shall not be.

²¹Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.