1Issand, miks sa seisad kaugel, miks sa peidad ennast hädaajal?
1Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2Vaesed saavad vaevatud riivatute uhkusest, olles kinni kavaluste kaudu, mis nad on välja mõelnud.
2Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3Sest õel kiitleb oma hinge ihaldustest ja ahne kirub, põlastab Issandat.
3For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4Õel oma ülbuses hoopleb: 'Tema kättemaksu ei tule! Jumalat ei ole!' - need on kõik tema mõtted.
4Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5Tema käigud õnnestuvad alati; sinu õiglased kohtud on eemal kõrgel ta meelest; ta puhub kõigi oma vastaste peale.
5Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6Ta ütleb oma südames: 'Mina ei kõigu, põlvest põlve ma olen see, kellele ei juhtu õnnetust!'
6Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7Ta suu on täis sajatusi, kavalust ja rõhumist; ta keele all on vaev ja nurjatus.
7Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8Ta istub varitsemas õuede taga, salajases paigas ta tapab süütu, ta silmad luuravad õnnetut.
8Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9Ta varitseb salajases paigas nagu lõvi padrikus; ta varitseb, et tabada viletsat; ta tababki tema, tõmmates teda oma võrku.
9Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10Ta küürutab ja lömitab, ja õnnetud langevad ta vägevate küünte vahele.
10Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11Ta ütleb oma südames: 'Jumal on unustanud, ta on oma palge peitnud, ta ei näe ilmaski!'
11Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12Tõuse, Issand, tõsta oma käsi üles, oh Jumal! Ära unusta viletsaid!
12Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13Mispärast teotab õel Jumalat? Ta mõtleb oma südames, et sina ei hooli sellest.
13Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14Sina oled seda näinud, sest sina näed vaeva ja meelekibedust, et tasuda oma käega; õnnetu jätab enese sinu hooleks, sina oled vaeslapse abimees.
14Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15Murra katki õelate käsivars, maksa kätte kurja õelus, kuni sa seda enam ei leia!
15Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16Issand on kuningas ikka ja igavesti, paganad on kadunud tema maalt.
16Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17Viletsate igatsemist sa kuuled, Issand; sina kinnitad nende südant, su kõrv paneb neid tähele,
17De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18et mõista õiglast kohut vaeslapsele ja rõhutule, et mullast saadud inimene enam ei ajaks hirmu peale.
18for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.