1Palveteekonna laul. Issand, meenuta kõiki vaevu, mis on Taavetil,
1En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
2kes vandus Issandale, tõotas Jaakobi Vägevale:
2han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
3'Ei ma lähe oma maja ulualla ega heida oma magamisasemele,
3Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
4ei ma anna und oma silmadele ega suikumist oma laugudele,
4jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
5kuni ma leian paiga Issandale, eluaseme Jaakobi Vägevale!'
5før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
6Vaata, me kuulsime sellest Efratas, me leidsime selle Jaari väljadelt.
6Se, vi hørte om den* i Efrata**, vi fant den i skogsbygden***. / {* d.e. paktens ark.} / {** 1MO 35, 19.} / {*** Kirjat-Jearim.}
7Mingem nüüd ta eluasemeisse, kummardugem tema jalgade järi ette!
7Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
8Tõuse, Issand, minema oma hingamispaika, sina ja su võimsuselaegas!
8Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
9Sinu preestrid ehtigu endid õigusega ja su vagad hõisaku!
9La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
10Oma sulase Taaveti pärast ära lükka tagasi oma võitud mehe palet!
10For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
11Issand on vandunud Taavetile, tõesti, ta ei tagane sellest: 'Sinu ihu soost panen ma ühe su aujärjele!
11Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
12Kui su pojad peavad minu lepingut ja mu tunnistusi, mis ma neile õpetan, siis ka nende pojad peavad istuma igavesti sinu aujärjel!'
12dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
13Sest Issand on valinud Siioni ja himustanud teda enesele eluasemeks.
13For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
14'See on mu hingamispaik igavesti; siia ma jään, sest ma olen himustanud seda.
14Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
15Ma tahan rohkesti õnnistada tema toidust, tema vaesed täita leivaga.
15Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
16Ja tema preestrid ma riietan päästega, ja tema vagad hakkavad valjusti hõiskama.
16og dets prester vil jeg klæ med fryd.
17Seal ma lasen tärgata sarve Taavetile, ma valmistan lambi oma võitud mehele.
17Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
18Tema vaenlased ma riietan häbiga, aga tema peas peab ta peaehe särama!'
18Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.