1Laulujuhatajale: Taaveti laul. Issand, sa uurid mind läbi ja tunned mind.
1Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
2Sina tead, millal ma maha istun ja millal ma tõusen; sa mõistad kaugelt ära mu mõtted.
2Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
3Sa mõõdad ära mu käimise ja mu pikali-olemise, ja kõik mu teed on sulle tuttavad.
3Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
4Sõna ei ole veel mu keelel, kui ennäe - sina, Issand, tead selle kõik ära.
4For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
5Tagant ja eest sa ümbritsed mind ja paned oma pihu mu peale.
5Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
6See tundmine on minule imeline, see on liiga kõrge, et saaksin sellest jagu.
6Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
7Kuhu ma võiksin minna su Vaimu eest? Ja kuhu ma põgeneksin su palge eest?
7Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
8Kui ma astuksin taevasse, siis oled sina seal; kui ma teeksin endale aseme surmavalda, vaata, sina oled seal!
8Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
9Kui ma võtaksin koidutiivad ja asuksin elama viimse mere äärde,
9Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
10siis sealgi su käsi juhataks mind ja su parem käsi haaraks minust kinni.
10så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
11Ja kui ma ütleksin: 'Katku mind pimedus ja valgus mu ümber saagu ööks!',
11Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
12siis pimedus ei oleks pime sinu ees, vaid öö oleks nagu päev, pimedus oleks otsekui valgus.
12så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
13Sest sina valmistasid mu neerud ja kudusid mind mu ema ihus.
13For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
14Ma tänan sind, et olen nii kardetavalt imeliselt loodud. Imelised on sinu teod, seda tunneb mu hing hästi.
14Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
15Mu luud ei olnud varjul sinu eest, kui mind salajas loodi, kui mind maa sügavuses imeliseks kooti.
15Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.}
16Su silmad nägid mind juba mu eos ja su raamatusse kirjutati kõik päevad, mis olid määratud, ehk küll ühtainustki neist ei olnud olemas.
16Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
17Ent kui kallid on mulle sinu mõtted, oh Jumal! Kui väga suur on nende arv!
17Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
18Kui ma hakkaksin neid ära lugema, oleks neid rohkem kui liiva. Kui ma ärkan, olen ma alles sinu juures.
18Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
19Oh, et sa, Jumal, surmaksid õelad! Ja et minust taganeksid verevalajad,
19Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
20kes sinust räägivad salalikult, kes silmakirjaks tõstavad häält, need sinu vaenlased!
20de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
21Kas ma neid, kes sind vihkavad, Issand, ei peaks vihkama, ja kas ei peaks mulle olema tülkad need, kes tõusevad sinu vastu?
21Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
22Täie vihaga ma vihkan neid, nad on saanud mu vaenlasteks.
22Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
23Oh Jumal, uuri mind ja tunne ära mu süda! Katsu mind läbi ja tunne ära mu mõtted!
23Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
24Vaata, kas ma olen valuteel ja juhata mind igavesele teele!
24og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!