1Taaveti laul, kui ta oma poja Absalomi eest põgenes:
1En salme av David, da han flydde for Absalom, sin sønn.
2Issand, kui palju on mul vaenlasi, palju on neid, kes tõusevad mu vastu.
2Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser sig imot mig.
3Paljud ütlevad mu hingele: 'Ei ole temal päästet Jumalas!' Sela.
3Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela*. / {* et musikalsk uttrykk.}
4Aga sina, Issand, oled kilbiks mu ees, minu au, sa tõstad mu pea üles.
4Men du, Herre, er et skjold omkring mig, min ære og den som opløfter mitt hode!
5Oma häälega ma hüüan Issanda poole ja ta vastab minule oma pühalt mäelt. Sela.
5Høit ropte jeg til Herren, og han svarte mig fra sitt hellige berg. Sela.
6Ma heitsin maha ja uinusin; ma ärkasin unest, sest Issand toetab mind.
6Jeg la mig og sov inn, jeg våknet; for Herren støtter mig.
7Ei ma karda rahva musttuhandeid, kes igalt poolt on endid seadnud minu vastu.
7Jeg frykter ikke for titusener av folk, som har lagt sig mot mig rundt omkring.
8Tõuse, Issand, päästa mind, mu Jumal! Sest kõiki mu vaenlasi oled sa löönud vastu lõugu, sa oled murdnud õelate hambad.
8Reis dig, Herre, frels mig, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner.
9Issanda käes on pääste. Su rahvale tulgu sinu õnnistus! Sela.
9Herren hører frelsen til; over ditt folk være din velsignelse! Sela.