¹Davíð flutti Drottni orð þessa ljóðs, þá er Drottinn frelsaði hann af hendi allra óvina hans og af hendi Sáls.

¹David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

²Hann mælti: Drottinn er bjarg mitt og vígi, hann er sá sem hjálpar mér.

²Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

³Guð minn er hellubjarg mitt, þar sem ég leita hælis, skjöldur minn og horn hjálpræðis míns, háborg mín og hæli, frelsari minn, sem frelsar mig frá ofbeldi.

³min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

⁴Lofaður sé Drottinn, hrópa ég, og ég frelsast frá óvinum mínum.

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵Brimöldur dauðans umkringdu mig, elfur glötunarinnar skelfdu mig,

⁵Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶snörur Heljar luktu um mig, möskvar dauðans féllu yfir mig.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷Í angist minni kallaði ég á Drottin, og til Guðs míns hrópaði ég. Í helgidómi sínum heyrði hann raust mína, óp mitt barst til eyrna honum.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

⁸Jörðin bifaðist og nötraði, undirstöður fjallanna skulfu, þær bifuðust, því að hann var reiður.

⁸Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

⁹Reykur gekk fram úr nösum hans og eyðandi eldur af munni hans, glóðir brunnu út frá honum.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰Hann sveigði himininn og steig niður, og skýsorti var undir fótum hans.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹Hann steig á bak kerúb og flaug af stað og sveif á vængjum vindarins.

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

¹²Hann gjörði myrkrið í kringum sig að skýli, regnsortann og skýþykknið.

¹²Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

¹³Frá ljómanum fyrir honum flugu hagl og eldglæringar.

¹³Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

¹⁴Drottinn þrumaði af himni, hinn hæsti lét raust sína gjalla.

¹⁴Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

¹⁵Hann skaut örvum sínum og tvístraði þeim, lét eldingarnar leiftra og hræddi þá.

¹⁵Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁶Þá sá í mararbotn, og undirstöður jarðarinnar urðu berar fyrir ógnum Drottins, fyrir andgustinum úr nösum hans.

¹⁶Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

¹⁷Hann seildist niður af hæðum og greip mig, dró mig upp úr hinum miklu vötnum.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸Hann frelsaði mig frá hinum sterku óvinum mínum, frá fjandmönnum mínum, er voru mér yfirsterkari.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹Þeir réðust á mig á mínum óheilladegi, en Drottinn var mín stoð.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

²⁰Hann leiddi mig út á víðlendi, hann frelsaði mig, af því að hann hafði þóknun á mér.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²¹Drottinn fór með mig eftir réttlæti mínu, eftir hreinleik handa minna galt hann mér,

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²²því að ég hefi varðveitt vegu Drottins og hefi ekki reynst ótrúr Guði mínum.

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

²³Allar skipanir hans hefi ég fyrir augum og frá boðorðum hans hefi ég ekki vikið.

²³for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

²⁴Ég var lýtalaus fyrir honum og gætti mín við misgjörðum.

²⁴og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁵Drottinn galt mér eftir réttlæti mínu, eftir hreinleik handa minna fyrir augliti hans.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

²⁶Gagnvart ástríkum ert þú ástríkur, gagnvart ráðvöndum ráðvandur,

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

²⁷gagnvart hreinum hreinn, en gagnvart rangsnúnum ert þú afundinn.

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}

²⁸Þú hjálpar þjáðum lýð, en gjörir alla hrokafulla niðurlúta.

²⁸Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

²⁹Já, þú ert lampi minn, Drottinn, Guð minn lýsir mér í myrkrinu.

²⁹For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

³⁰Fyrir þína hjálp hleyp ég yfir virkisgrafir, fyrir hjálp Guðs míns stekk ég yfir borgarveggi.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

³¹Vegur Guðs er lýtalaus, orð Drottins er skírt. Skjöldur er hann öllum þeim, sem leita hælis hjá honum.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³²Því að hver er Guð, nema Drottinn, og hver er hellubjarg, utan vor Guð?

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

³³Sá Guð, sem gyrðir mig styrkleika og gjörir veg minn sléttan.

³³Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

³⁴Hann gjörir fætur mína sem hindanna og veitir mér fótfestu á hæðunum.

³⁴Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

³⁵Hann æfir hendur mínar til hernaðar, svo að armar mínir benda eirbogann.

³⁵Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁶Þú gafst mér skjöld hjálpræðis þíns, og lítillæti þitt gjörði mig mikinn.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

³⁷Þú rýmdir til fyrir skrefum mínum og ökklar mínir riðuðu ekki.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁸Ég elti óvini mína og náði þeim, og sneri ekki aftur fyrr en ég hafði gjöreytt þeim.

³⁸Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁹Ég gjöreyddi þeim og molaði þá sundur, svo að þeir risu ekki upp framar og hnigu undir fætur mér.

³⁹Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

⁴⁰Þú gyrtir mig styrkleika til ófriðarins, beygðir fjendur mína undir mig.

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴¹Þú lést mig sjá bak óvina minna, þeim eyddi ég, sem hata mig.

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴²Þeir hrópuðu, en enginn kom til hjálpar, þeir hrópuðu til Drottins, en hann svaraði þeim ekki.

⁴²De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

⁴³Ég muldi þá sem mold á jörð, tróð þá fótum sem skarn á strætum.

⁴³Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

⁴⁴Þú frelsaðir mig úr fólkorustum, gjörðir mig að höfðingja þjóðanna. Lýður, sem ég þekkti ekki, þjónar mér.

⁴⁴Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

⁴⁵Framandi menn smjaðra fyrir mér, óðara en þeir heyra mín getið, hlýða þeir mér.

⁴⁵Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

⁴⁶Framandi menn dragast upp og koma skjálfandi fram úr fylgsnum sínum.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁷Lifi Drottinn, lofað sé mitt bjarg, og hátt upp hafinn sé Guð hjálpræðis míns!

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

⁴⁸Þú Guð, sem veittir mér hefndir og braust þjóðir undir mig,

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁹sem hreifst mig úr höndum óvina minna og hófst mig yfir mótstöðumenn mína. Frá ójafnaðarmönnum frelsaðir þú mig.

⁴⁹og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁵⁰Fyrir því vil ég vegsama þig, Drottinn, meðal þjóðanna og lofsyngja þínu nafni.Hann veitir konungi sínum mikla hjálp og auðsýnir miskunn sínum smurða, Davíð og niðjum hans að eilífu.

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

⁵¹Hann veitir konungi sínum mikla hjálp og auðsýnir miskunn sínum smurða, Davíð og niðjum hans að eilífu.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.