¹Þegar konungurinn ríkir með réttlæti og höfðingjarnir stjórna með réttvísi,

¹Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre efter rett,

²þá verður hver þeirra sem hlé fyrir vindi og skjól fyrir skúrum, sem vatnslækir í öræfum, sem skuggi af stórum hamri í vatnslausu landi.

²og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.

³Þá eru augu hinna sjáandi eigi afturlukt, og þá hlusta eyru þeirra, sem heyrandi eru.

³Da skal de seendes øine ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre,

⁴Hjörtu hinna gálausu munu læra hyggindi og tunga hinna mállausu tala liðugt og skýrt.

⁴de lettsindiges hjerte skal formå å skjønne, og de stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.

⁵Þá verður heimskinginn eigi framar kallaður göfugmenni og hinn undirföruli eigi sagður veglyndur.

⁵Dåren skal ikke mere kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles høimodig.

⁶Heimskinginn talar heimsku og hjarta hans býr mönnum ógæfu, með því að hann breytir óguðlega og talar villu gegn Drottni, lætur hinn hungraða vera svangan og gefur eigi þyrstum manni vatnsdrykk.

⁶For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke.

⁷Vopn hins undirförula eru skaðvænleg. Hann hugsar upp pretti til þess að koma hinum umkomulausa á kné með lygaræðum, og það jafnvel þótt hinn fátæki sanni rétt sinn.

⁷Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er.

⁸En göfugmennið hefir göfugleg áform og stendur stöðugur í því, sem göfuglegt er.

⁸Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.

⁹Þér áhyggjulausu konur, standið upp og heyrið raust mína! Þér ugglausu dætur, gefið gaum að ræðu minni:

⁹I sorgløse kvinner, stå op, hør min røst! I trygge døtre, vend eders ører til min tale!

¹⁰Eftir ár og daga skuluð þér hinar ugglausu skelfast, því að vínberjatekjan bregst og aldintekja verður engin.

¹⁰Om år og dag skal I beve, I trygge! For det er slutt med all vinhøst, frukthøsten kommer ikke.

¹¹Hræðist, þér hinar áhyggjulausu! Skelfist, þér hinar ugglausu! Farið af klæðum og verið naktar, gyrðið hærusekk um lendar yðar,

¹¹Forferdes, I sorgløse! Bev, I trygge! Klæ eder nakne og bind sekk om eders lender!

¹²berið yður hörmulega vegna akranna, vegna hinna yndislegu akra, vegna hins frjósama vínviðar,

¹²De slår sig for brystet og klager over de fagre marker, over det fruktbare vintre.

¹³vegna akurlendis þjóðar minnar þar sem vaxa munu þyrnar og þistlar, já vegna allra glaðværðarhúsanna í hinni glaummiklu borg!

¹³På mitt folks jord skyter torner og tistler op, ja over alle gledens hus i den jublende by.

¹⁴Því að hallirnar munu verða mannauðar og hávaði borgarinnar hverfa. Borgarhæðin og varðturninn verða hellar um aldur og ævi, skógarösnum til skemmtunar og hjörðum til hagbeitar _

¹⁴For palasset er forlatt, svermen i byen er borte; haug* og vakttårn er blitt til huler for evige tider, til fryd for villesler, til beite for buskap - / {* Ofel-haugen i Jerusalem; 2KR 27, 3. NEH 3, 26 fg.}

¹⁵uns úthellt verður yfir oss anda af hæðum. Þá skal eyðimörkin verða að aldingarði og aldingarður talinn verða kjarrskógur,

¹⁵inntil Ånden blir utøst over oss fra det høie, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog.

¹⁶réttvísin festa byggð í eyðimörkinni og réttlætið taka sér bólfestu í aldingarðinum.

¹⁶Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark.

¹⁷Og ávöxtur réttlætisins skal vera friður, og árangur réttlætisins rósemi og öruggleiki að eilífu.

¹⁷Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.

¹⁸Þá skal þjóð mín búa í heimkynni friðarins, í híbýlum öruggleikans og í rósömum bústöðum.

¹⁸Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.

¹⁹En hegla mun þegar skógurinn hrynur og borgin steypist.Sælir eruð þér, sem alls staðar sáið við vötn og látið uxa og asna ganga sjálfala.

¹⁹Men det skal hagle når skogen* styrter ned, og dypt skal byen trykkes ned. / {* fiendens veldige hær.}

²⁰Sælir eruð þér, sem alls staðar sáið við vötn og látið uxa og asna ganga sjálfala.

²⁰Lykkelige er I som sår ved alle vann, som slipper oksen og asenet på frifot!