1Þá svaraði Job og sagði:
1Da tok Job til orde og sa:
2Ég hefi heyrt nóg af slíku, hvimleiðir huggarar eruð þér allir saman.
2Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3Er orðavindurinn nú á enda? eða hvað knýr þig til andsvara?
3Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4Ég gæti líka talað eins og þér, ef þér væruð í mínum sporum, gæti spunnið saman ræður gegn yður og hrist yfir yður höfuðið,
4Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5ég gæti styrkt yður með munni mínum, og meðaumkun vara minna mundi lina þjáning yðar.
5jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}
6Þótt ég tali, þá linar ekki kvöl mína, og gjöri ég það ekki, hvaða létti fæ ég þá?
6Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7Miklu fremur hefir Guð nú örþreytt mig, _ þú hefir eytt öllu ættliði mínu,
7Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8hefir hremmt mig, og það er vitni í móti mér. Sjúkdómur minn rís í gegn mér, ákærir mig upp í opið geðið.
8Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9Reiði hans slítur mig sundur og ofsækir mig, hann nístir tönnum í móti mér, andstæðingur minn hvessir á mig augun.
9Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10Þeir glenna upp ginið í móti mér, löðrunga mig til háðungar, allir saman gjöra þeir samtök í móti mér.
10De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}
11Guð gefur mig á vald ranglátra og varpar mér í hendur óguðlegra.
11Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12Ég lifði áhyggjulaus, þá braut hann mig sundur, hann þreif í hnakkann á mér og molaði mig sundur og reisti mig upp sér að skotspæni.
12Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13Skeyti hans fljúga kringum mig, vægðarlaust sker hann sundur nýru mín, hellir galli mínu á jörðu.
13Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14Hann brýtur í mig skarð á skarð ofan og gjörir áhlaup á mig eins og hetja.
14Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15Ég hefi saumað sekk um hörund mitt og stungið horni mínu ofan í moldina.
15Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}
16Andlit mitt er þrútið af gráti, og svartamyrkur hvílir yfir hvörmum mínum,
16mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17þótt ekkert ranglæti sé í hendi minni og bæn mín sé hrein.
17Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18Jörð, hyl þú eigi blóð mitt, og kvein mitt finni engan hvíldarstað!
18Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}
19En sjá, á himnum er vottur minn og vitni mitt á hæðum.
19Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20Vinir mínir gjöra gys að mér _ til Guðs lítur auga mitt grátandi,
20Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21að hann láti manninn ná rétti sínum gagnvart Guði og skeri úr milli mannsins og vinar hans.Því að senn eru þessi fáu ár á enda, og ég fer burt þá leiðina, sem ég aldrei sný aftur.
21at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22Því að senn eru þessi fáu ár á enda, og ég fer burt þá leiðina, sem ég aldrei sný aftur.
22for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.