¹Þá svaraði Job og sagði:

¹Da tok Job til orde og sa:

²Hlustið gaumgæfilega á mál mitt, og látið það vera huggun af yðar hendi.

²Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

³Unnið mér þess, að ég tali, og þegar ég hefi talað út, þá mátt þú hæða.

³Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

⁴Er ég þá að kvarta yfir mönnum? eða hví skyldi ég ekki vera óþolinmóður?

⁴Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

⁵Lítið til mín og undrist og leggið hönd á munn!

⁵Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

⁶Já, þegar ég hugsa um það, skelfist ég, og hryllingur fer um mig allan.

⁶Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

⁷Hvers vegna lifa hinir óguðlegu, verða gamlir, já, magnast að krafti?

⁷Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

⁸Niðjar þeirra dafna fyrir augliti þeirra hjá þeim og afsprengi þeirra fyrir augum þeirra.

⁸De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

⁹Hús þeirra eru óhult og óttalaus, og hirtingarvöndur Guðs kemur ekki niður á þeim.

⁹Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

¹⁰Boli þeirra kelfir og kemur að gagni, kýr þeirra ber og lætur ekki kálfi.

¹⁰Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹¹Þeir hleypa út börnum sínum eins og lambahjörð, og smásveinar þeirra hoppa og leika sér.

¹¹De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

¹²Þeir syngja hátt undir með bumbum og gígjum og gleðjast við hljóm hjarðpípunnar.

¹²De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

¹³Þeir eyða dögum sínum í velgengni og fara til Heljar í friði,

¹³De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

¹⁴og þó sögðu þeir við Guð: ,,Vík frá oss _ að þekkja þína vegu girnumst vér eigi.

¹⁴Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

¹⁵Hvað er hinn Almáttki, að vér skyldum dýrka hann, og hvað skyldi það stoða oss að leita hans í bæn?``

¹⁵Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁶Sjá, gæfa þeirra er ekki á þeirra valdi, _ ráðlag óguðlegra er fjarri mér.

¹⁶Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

¹⁷Hversu oft slokknar þá á lampa hinna óguðlegu, og hversu oft kemur ógæfa þeirra yfir þá? Hversu oft deilir Guð þeim hlutskiptum í reiði sinni?

¹⁷Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

¹⁸Hversu oft verða þeir sem strá fyrir vindi og sem sáðir, er stormurinn feykir burt?

¹⁸Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹⁹,,Guð geymir börnum hans óhamingju hans.`` Endurgjaldi hann honum sjálfum, svo að hann fái að kenna á því!

¹⁹Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

²⁰Sjái augu sjálfs hans glötun hans, og drekki hann sjálfur af reiði hins Almáttka!

²⁰Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

²¹Því að hvað hirðir hann um hús sitt eftir dauðann, þegar tala mánaða hans er fullnuð?

²¹For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

²²Ætla menn að kenna Guði visku eða dæma hinn hæsta?

²²Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

²³Einn deyr í mestu velgengni, fullkomlega áhyggjulaus og ánægður,

²³Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

²⁴trog hans eru full af mjólk, og mergurinn í beinum hans er safamikill.

²⁴hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

²⁵Og annar deyr með beiskju í huga og hefir aldrei notið hamingjunnar.

²⁵Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

²⁶Þeir hvíla báðir í duftinu, og maðkarnir hylja þá.

²⁶Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

²⁷Sjá, ég þekki hugsanir yðar og fyrirætlanir, að beita mig ofbeldi.

²⁷Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

²⁸Þegar þér segið: ,,Hvar er hús harðstjórans og hvar er tjaldið, sem hinir óguðlegu bjuggu í?``

²⁸for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

²⁹hafið þér þá ekki spurt vegfarendur, _ og sönnunum þeirra munuð þér ekki hafna _

²⁹Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

³⁰að á degi glötunarinnar er hinum vonda þyrmt, á reiðinnar degi er þeim skotið undan.

³⁰at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

³¹Hver setur honum breytni hans fyrir sjónir? Og þegar hann gjörir eitthvað, hver endurgeldur honum?

³¹Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

³²Og til grafar er hann borinn og vakað er yfir legstaðnum.

³²Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

³³Moldarhnausar dalsins liggja mjúklega ofan á honum, og eftir honum flykkjast allir menn, eins og óteljandi eru á undan honum farnir.Og hvernig megið þér þá hugga mig með hégóma, og andsvör yðar _ sviksemin ein er eftir!

³³Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

³⁴Og hvernig megið þér þá hugga mig með hégóma, og andsvör yðar _ sviksemin ein er eftir!

³⁴Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.