1Hví stendur þú fjarri, Drottinn, hví byrgir þú augu þín á neyðartímum?
1Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2Hinn óguðlegi ofsækir hina hrjáðu í hroka sínum, þeir flækjast í vélum þeim, er þeir hafa upp hugsað.
2Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3Hinn óguðlegi lofar Guð fyrir það, er sála hans girnist, og hinn ásælni prísar Drottin, sem hann fyrirlítur.
3For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4Hinn óguðlegi segir í drambsemi sinni: ,,Hann hegnir eigi!`` ,,Guð er ekki til`` _ svo hugsar hann í öllu.
4Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5Fyrirtæki hans heppnast ætíð, dómar þínir fara hátt yfir höfði hans, alla fjandmenn sína kúgar hann.
5Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6Hann segir í hjarta sínu: ,,Ég verð eigi valtur á fótum, frá kyni til kyns mun ég eigi í ógæfu rata.``
6Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7Munnur hans er fullur af formælingum, svikum og ofbeldi, undir tungu hans býr illska og ranglæti.
7Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8Hann situr í launsátri í þorpunum, í skúmaskotinu drepur hann hinn saklausa, augu hans skima eftir hinum bágstöddu.
8Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9Hann gjörir fyrirsát í fylgsninu eins og ljón í skógarrunni; hann gjörir fyrirsát til þess að ná hinum volaða, hann nær honum í snöru sína, í net sitt.
9Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10Kraminn hnígur hann niður, hinn bágstaddi fellur fyrir klóm hans.
10Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11Hann segir í hjarta sínu: ,,Guð gleymir því, hann hefir hulið auglit sitt, sér það aldrei.``
11Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12Rís þú upp, Drottinn! Lyft þú upp hendi þinni, Guð! Gleym eigi hinum voluðu.
12Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13Hvers vegna á hinn óguðlegi að sýna Guði fyrirlitningu, segja í hjarta sínu: ,,Þú hegnir eigi``?
13Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14Þú gefur gaum að mæðu og böli til þess að taka það í hönd þína. Hinn bágstaddi felur þér það; þú ert hjálpari föðurlausra.
14Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15Brjót þú armlegg hins óguðlega, og er þú leitar að guðleysi hins vonda, finnur þú það eigi framar.
15Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16Drottinn er konungur um aldur og ævi, heiðingjum er útrýmt úr landi hans.
16Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17Þú hefir heyrt óskir hinna voluðu, Drottinn, þú eykur þeim hugrekki, hneigir eyra þitt.Þú lætur hina föðurlausu og kúguðu ná rétti sínum. Eigi skulu menn af moldu framar beita kúgun.
17De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18Þú lætur hina föðurlausu og kúguðu ná rétti sínum. Eigi skulu menn af moldu framar beita kúgun.
18for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.