1Sidna Ɛisa yebda daɣen yețbecciṛ rrif n lebḥeṛ n tmurt n Jlili. Imi i d-innejmaɛ ɣuṛ-es waṭas n lɣaci, yuli ɣer teflukt yeqqim. Taflukt-nni tella s ufella n waman, lɣaci yeqqim ɣer lqaɛa, rrif n lebḥeṛ.
1Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.
2Yebda yesselmad iten s lemtul, yeqqaṛ-asen :
2Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:
3Selt-iyi-d ! Yiwen ufellaḥ yeffeɣ ad izreɛ.
3Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,
4Mi gella izerreɛ, ɣlin kra iɛeqqayen deg webrid : ṛuḥen-d igṭat ( ifṛax ) leqḍen-ten.
4og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.
5Kra iɛeqqayen nniḍen ɣlin ger idɣaɣen anda ulac aṭas n wakal, dɣa mɣin-d imiren, axaṭer tissi n wakal ur lqayet ara.
5Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,
6Mi d-yuli yiṭij, yezlef imɣan-nni dɣa qquṛen, imi izuṛan-nsen ur lqayit ara.
6og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.
7Kra iɛeqqayen nniḍen ɣlin ger isennanen ; mi gman isennanen-nni ɣummen-ten dɣa ur d-fkin ara lfakya.
7Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.
8Kra iɛeqqayen nniḍen ɣlin deg wakal yelhan, mi gman, nnernan fkan-d tigedrin ; ta tefka-d tlatin n tɛeqqayin, tayeḍ sețțin, tayeḍ meyya.
8Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.
9Yenna-yasen : Win yesɛan imeẓẓuɣen, isel-ed !
9Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!
10Mi gebɛed ɣef lɣaci, wid i s-d yezzin akk-d tnac-nni inelmaden ssutren-as a sen-yessefhem lemtul i sen d-yewwi.
10Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.
11Yerra-yasen : Kunwi yețțunefk-awen aț- țissinem sser n tgeldit n Ṛebbi, ma d wiyaḍ sellen i mkul lḥaǧa s lemtul,
11Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,
12iwakken : ?as țmuqulen ur țwalin ara, ɣas sellen ur fehhmen ara ; m'ulac a d-uɣalen ɣer webrid dɣa Ṛebbi a sen-yeɛfu ddnubat-nsen !
12forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.
13Yenna-yasen daɣen : M'ur tefhimem ara lmeɛna n lemtel-agi, amek ara tfehmem lemtul nniḍen ?
13Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?
14Afellaḥ-nni, d win izerrɛen awal n Ṛebbi.
14Såmannen sår ordet.
15Kra yemdanen cban iri n webrid anda yețwazreɛ wawal n Ṛebbi. Akken kan i s-slan, yusa-d Cciṭan iqleɛ-ed awal-nni i gețwazerɛen deg ulawen-nsen.
15Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
16Wiyaḍ cban akal yeččuṛen d idɣaɣen, akken ara slen i wawal n Ṛebbi, qebblen-t s lfeṛḥ ;
16Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,
17lameɛna ur t-țțaǧan ara ad yefk izuṛan deg ulawen-nsen, ṭṭfen deg-s kra lweqt kan. Mi d-yewweḍ leɛtab d uqehheṛ ɣef ddemma n wawal n Ṛebbi, țțuɣalen ɣer deffir, țaǧǧan liman-nsen.
17og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.
18Wiyaḍ țemcabin ɣer wakal yeččuṛen d isennanen, sellen i wawal n Ṛebbi,
18Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,
19meɛna iɣeblan, ṭṭmeɛ, lerbaḥ akk-d zzhu n ddunit-agi, skuffuren ( țkemmimen ) awal-nni, ur d-yețțawi ara lfayda.
19og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.
20Wiyaḍ cban akal yelhan anda teɣli zzerriɛa, sellen i wawal n Ṛebbi, qebblen-t, țțaken-d lfayda. Mkul aɛeqqa yeggar-ed wa tlatin, wa sețțin, wa meyya.
20Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.
21Yenna-yasen daɣen : Eɛni yella win ara iceɛlen taftilt iwakken a ț-yerr seddaw lḥila neɣ seddaw n wusu ? Mačči iwakken a ț-issers s ufella n lmeṣbeḥ ?
21Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
22Ulac ayen yeffren ur d-nețban, ulac ayen iɣummen ur d-tețbeggin tafat.
22For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
23Smeḥset-ed mliḥ, ma tesɛam imeẓẓuɣen isellen !
23Om nogen har ører å høre med, han høre!
24Yerna yenna-yasen : ?adret ɣef wayen tsellem ! Axaṭer akken i tețțektilim i wiyaḍ ara wen-d-ițwaktil i kunwi, yerna a wen-d ițwaktil s zzyada.
24Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
25Axaṭer win yesɛan a s-rnun, ma d win ur nesɛi ara a s-yețwakkes ula d ayen yesɛa.
25For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
26Sidna Ɛisa yenna-yasen daɣen : Tageldit n Sidi Ṛebbi tețțemcabi ɣer yiwen ufellaḥ i gzerɛen iger.
26Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
27Ama yeṭṭes ama ur yeṭṭis, am yiḍ am ass, zzerriɛa tețțemɣay tgemmu, ur yeẓri amek.
27og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
28Akal yețțak-ed s yiman-is lɣella. Tazwara d imɣi ad yuɣal ț-țigdert, taggara tigdert-nni aț-țeččaṛ d iɛeqqayen.
28Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
29Mi wwan yirden, afellaḥ-nni a d-yas a ten-yemger, axaṭer yewweḍ ed lweqt n tmegra.
29Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
30Yenna daɣen : ?er wacu i nezmer a nmettel tageldit n Ṛebbi, neɣ anwa lemtel ara d-nawi fell-as ?
30Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
31Ițemcabi ɣer uɛeqqa n uxerḍel. M'ara t-nezreɛ, d nețța i d aɛeqqa amecṭuḥ meṛṛa ger zzerriɛat n ddunit.
31Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
32Mi gețwazreɛ, igemmu yețțali alamma yekka-d sennig akk yemɣan n tebḥirt, yeggar ed ifurkawen imeqqranen, ula d igṭaṭ ( ifṛax ) n igenni, țruḥun-d ad ddarin ( ddurqen ) seddaw tili-ines.
32og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
33S waṭas n lemtul am wigi i sen ițbecciṛ awal n Ṛebbi, akken i tella lefhama n mkul yiwen.
33Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
34Ițmeslay-asen anagar s lemtul, meɛna m'ara yili akk-d inelmaden-is, yessefham-asen kullec.
34og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.
35Ass-nni kan mi geɣli yiṭij, Sidna Ɛisa yenna i inelmaden-is : Eyyaw a nzegret agummaḍ n lebḥeṛ.
35Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
36Mi gerra lɣaci-nni, iṛuḥ yid-sen di teflukt i deg yella. Ddant yid-es kra teflukin nniḍen.
36Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
37Tekker-ed yiwet n tbuciḍant, tessalay-ed lemwaji ɣer teflukt tețțacaṛ-iț.
37Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
38Sidna Ɛisa yella yeṭṭes di teflukt deffir n inelmaden-is, yessers aqeṛṛuy-is ɣef tsumta. Sakin-t-id nnan-as : A Sidi, eɛni ur ak-tewqiɛ ara ma nemmut ?
38Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
39Sidna Ɛisa yekker-ed iɛeggeḍ ɣef waḍu, yenna i lebḥeṛ : Ssers iman-ik ! Ssusem ! Yers waḍu-nni, dɣa tuɣal-ed talwit.
39Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
40Yenna i inelmaden-is : Acuɣer i tuggadem akka ? Mazal ur tuminem ara ?
40Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
41Meɛna ikcem-iten akk lxuf d ameqqran, qqaṛen wway gar-asen : Anwa-t wagi iwumi țțaɣen awal ula d aḍu d lebḥeṛ ?
41Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?