1Tāpēc, svētie brāļi, debesu aicinājuma dalībnieki, skatieties uz mūsu apliecināšanas sūtni un augsto priesteri Jēzu,
1Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
2Kas ir uzticīgs Tam, kas Viņu iecēlis, tāpat kā Mozus bija visā Viņa namā.
2han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
3Viņš ir atzīts par lielāka goda cienīgu nekā Mozus par tik, par cik mājas cēlājam piekrīt lielāks gods nekā mājai.
3For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
4Katram namam ir savs cēlājs, bet Dievs ir visu radījis.
4Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
5Un Mozus gan bija uzticīgs visa Viņa namā kā kalps, lai apliecinātu to, kas jāsludina.
5og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
6Bet Kristus ir kā dēls savā namā. Mēs esam šis nams, ja līdz galam uzglabāsim nesatricinātu uzticību un cerības godību.
6men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
7Tāpēc Svētais Gars saka: Šodien, ja dzirdiet Viņa balsi,
7Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
8Neapcietiniet savas sirdis kā sarūgtinājuma un kārdināšanas dienā tuksnesī.
8da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
9Kur jūsu tēvi kārdināja mani pārbaudīdami, kaut gan redzēja manus darbus
9hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
10Četrdesmit gadus. Tāpēc es sašutu par šo cilti un sacīju: vienmēr viņi sirdī maldās, bet manus ceļus viņi neatzina.
10derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
11Tāpēc es zvērēju savās dusmās: Manā miera tie neieies. (Ps 94)
11så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
12Skatieties, brāļi, vai kādā no jums nav neticības ļaunā sirds, lai atkāptos no dzīvā Dieva,
12Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
13Bet pamudiniet viens otru diendienā, kamēr vēl saucas "šodien", ka grēka viltība nenocietina kādu no jums.
13men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
14Jo mēs esam kļuvuši Kristus līdzdalībnieki, ja tikai mēs paļāvības sākumu uz Viņu paturēsim stipru līdz galam.
14for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
15Kamēr sacīts: Šodien, ja Viņa balsi dzirdēsiet, neapcietiniet savas sirdis kā tanī sarūgtinājumā!
15Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
16Daži, to dzirdēdami, sarūgtinājās, bet ne visi, kas Mozus vadībā izgāja no Ēģiptes.
16hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
17Bet uz ko Viņš dusmojās četrdesmit gadus? Vai ne uz tiem, kas bija grēkojuši un kuru miesas tika izkaisītas tuksnesī?
17Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
18Bet par kuriem Viņš zvērēja, ka tie neieies Viņa mierā; vai ne par tiem, kas bija neticīgi?
18Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
19Un mēs redzam, ka viņi nevarēja ieiet savas neticības dēļ.
19Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.