¹¶ Ahakoa korero noa ahau i nga reo o nga tangata, o nga anahera, ki te kahore oku aroha, ka rite ahau ki te parahi tangi, ki te himipora tatangi.

¹Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

²Ahakoa kei ahau te mahi poropiti, a kitea ana e ahau nga mea ngaro katoa, me te matauranga katoa; ahakoa kei ahau katoa te whakapono, e taea ai te whakaneke i nga maunga, ki te kahore oku aroha, ehara rawa ahau.

²Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

³Ahakoa ka hoatu e ahau aku taonga katoa hei whangai i te hunga rawakore, ahakoa ka tukua e ahau toku tinana kia tahuna, ki te kahore oku aroha, kahore rawa he pai ki ahau.

³Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

⁴¶ He manawanui te aroha, a he atawhai; e kore te aroha e hae; e kore te aroha e whakahihi, e kore e whakapehapeha,

⁴Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,

⁵kahore ona tikanga whanoke, e kore e whai ki ana ake, e kore e riri wawe, e kore e whakairi kino;

⁵den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;

⁶E kore e hari ki te he, engari ka hari tahi me te pono;

⁶den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;

⁷E whakamanawanui ana ki nga mea katoa, e whakapono ana ki nga mea katoa, e tumanako ana ki nga mea katoa, e whakaririka kau ana ki nga mea katoa.

⁷den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

⁸¶ E kore rawa te aroha e taka: na, ahakoa mahi poropiti, e memeha; ahakoa reo ke, e mutu; ahakoa matauranga, e memeha.

⁸Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.

⁹E matau ana hoki tatou ko tetahi wahi anake, e poropiti ana tatou ko tetahi wahi anake;

⁹For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;

¹⁰Otira ka tae mai te tino mea, ko reira memeha ai taua wahi.

¹⁰men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

¹¹I toku tamarikitanga i rite aku korero ki a te tamariki, i rite toku ngakau ki to te tamariki, i rite oku whakaaro ki o te tamariki, no toku kaumatuatanga nei, whakarerea ake e ahau nga mea tamariki.

¹¹Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.

¹²Inaianei hoki he titiro pouriuri ta tatou i roto i te whakaata, ko reira ia he kanohi, he kanohi: inaianei e matau ana ahau ko tetahi wahi anake; ko reira ia ahau mohio ai me ahau i mohiotia ra.

¹²For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

¹³Na, tenei te mau nei te whakapono, te tumanako, te aroha, enei e toru; ko te mea nui rawa ia o enei ko te aroha.

¹³Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.