¹¶ I korerotia e Rawiri ki a Ihowa nga kupu o tenei waiata i te ra i whakaorangia ai ia e Ihowa i te ringa o ona hoariri katoa, i te ringa ano o Haora:

¹David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

²¶ I mea ia, Ko Ihowa toku teko, toku pourewa, ko toku kaiwhakaora hoki ia, ae ra ko toku;

²Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

³Ko te Atua toku kamaka, ka whakawhirinaki ahau ki a ia; ko toku whakangungu rakau, ko te haona o toku whakaoranga, ko toku pa tiketike, ko toku rerenga atu; e toku kaiwhakaora, whakaorangia ana ahau e koe i te tutu.

³min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

⁴Ka karanga ahau ki a Ihowa e tika nei kia whakamoemititia: a ka whakaorangia ahau i oku hoariri.

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵I karapotia ahau e nga ngaru o te mate, i whakawehia ahau e nga waipuke o te kino.

⁵Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶I roritia ahau e nga taura a te reinga: potaea ana ahau e nga mahanga a te mate.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷I karanga ahau ki a Ihowa i toku paweratanga, ae ra, i karanga ahau ki toku Atua: a i whakarongo ia ki toku reo i roto i tona temepara, i tae hoki taku hamama ki ona taringa.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

⁸Na ka ngaueue te whenua, ka ru; wiri ana nga putake o nga rangi, ngaueue ana, no te mea e riri ana ia.

⁸Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

⁹I kake he paowa i ona pongaponga, a ka kai te kapura o roto o tona mangai: ngiha ana nga waro.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰I whakapingoretia e ia nga rangi, a ka heke iho: a i raro te pouri kerekere i ona waewae.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹Na ka eke ia ki te kerupa, a rere ana: ina, i kitea ia i runga i nga parirau o te hau.

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

¹²I meinga ano e ia te pouri hei teneti a tawhio noa, nga wai pouri, nga kapua matotoru o te rangi.

¹²Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

¹³Ngiha ana nga waro i te wherikotanga o tona aroaro.

¹³Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

¹⁴Papa ana te whatitiri a Ihowa i nga rangi; puaki ana te reo o te Runga Rawa.

¹⁴Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

¹⁵Kokiritia mai ana e ia nga pere, a marara ana ratou; he uira, a ka whati ratou.

¹⁵Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁶Na ka kitea nga takere o te moana, ka takoto kau nga putake o te ao i te whakatupehupehunga a Ihowa, i te whenunga o te manawa o ona pongaponga.

¹⁶Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

¹⁷I tono karere mai ia i runga, ka mau ki ahau; kumea ake ahau e ia i roto i nga wai maha.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸Nana ahau i whakaora i toku hoariri kaha, i te hunga e kino ana ki ahau: he kaha rawa hoki ratou i ahau.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹Huakina tatatia ana ahau e ratou i te ra o toku matenga: ko Ihowa ia toku whakawhirinakitanga.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

²⁰A whakaputaina ana ahau e ia ki te wahi whanui: i whakaorangia ahau e ia, no te mea i whakaahuareka ia ki ahau.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²¹Rite tonu ki taku mahi tika ta Ihowa utu ki ahau; rite tonu ki te ma o oku ringa tana i whakahoki mai ai ki ahau.

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²²I pupuri hoki ahau i nga ara a Ihowa; a kihai i he, i whakarere i toku Atua.

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

²³Kei mua tonu hoki i ahau ana whakaritenga katoa; a, ko ana tikanga, kihai era i matara atu i ahau.

²³for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

²⁴I tu tika ano ahau ki tona aroaro: i tiaki ano i ahau kei kino.

²⁴og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁵No reira i homai ai e Ihowa he utu ki ahau, rite tonu ki toku tika; rite tonu ki toku ma ki tana titiro.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

²⁶He tangata atawhai, ka atawhai ano koe; he tangata tika, ka tika ano koe.

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

²⁷He tangata ma, ka ma ano koe; he tangata whakakeke, he whakakeke hoki tau mahi.

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}

²⁸E whakaorangia hoki e koe te iwi e tukinotia ana: kei runga ia ou kanohi i te hunga whakakake, kia whakahokia iho ratou e koe ki raro.

²⁸Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

²⁹Ko koe hoki toku rama, e Ihowa: ma Ihowa e whakamarama toku pouri.

²⁹For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

³⁰Nau hoki ahau i rere ai ki runga ki te ropu: na toku Atua ka peke ahau i te taiepa.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

³¹Tena ko te Atua, tika tonu tona ara; he parakore te kupu a Ihowa; he whakangungu rakau ia ki te hunga katoa e whakawhirinaki ana ki a ia.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³²Ko wai oti te Atua, ki te kahore a Ihowa? Ko wai hoki te kamaka, ki te kahore to tatou Atua?

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

³³Ko te Atua toku pa kaha: ko ia hei arahi i te hunga tika i tona ara.

³³Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

³⁴Ko ia nei hei mea i oku waewae kia rite ki o te hata: mana hoki ahau e whakatu ki runga ki oku wahi tiketike.

³⁴Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

³⁵Ko ia hei whakaako i oku ringa ki te whawhai; hei mea i oku ringa kia whakapiko i te kopere parahi.

³⁵Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁶Kua homai hoki e koe ki ahau te whakangungu rakau o tau whakaoranga; whakanuia ana ahau e tou whakaaro mahaki.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

³⁷I whakanuia e koe oku takahanga i raro i ahau, te paheke oku waewae.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁸Kua arumia e ahau oku hoariri, a huna iho ratou e ahau: kihai ano ahau i tahuri, a moti noa ratou.

³⁸Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁹Moti iho ratou i ahau, mongamonga noa, te ahei te whakatika: ina, hinga ana ratou ki raro i oku waewae.

³⁹Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

⁴⁰Nau hoki ahau i whitiki ki te kaha mo te whawhai: piko ana i a koe ki raro i ahau te hunga i whakatika mai ki ahau.

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴¹Kua meinga hoki e koe kia hurihia mai e oku hoariri o ratou tuara ki ahau, kia huna e ahau te hunga e kino ana ki ahau.

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴²I tirotiro ratou, heoi kahore he kaiwhakaora: ki a Ihowa rawa, heoi kihai ia i whakahoki kupu ki a ratou.

⁴²De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

⁴³Na tukia ana ratou e ahau, a rite noa ki te puehu o te whenua: mohungahunga noa ratou i ahau, me te mea he paru no nga huarahi; a titaritaria ana ratou e ahau.

⁴³Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

⁴⁴Nau hoki ahau i ora ai i nga ngangautanga a toku iwi; nau ahau i tiaki hei upoko mo nga tauiwi: hei apa moku te iwi kahore nei i matauria e ahau.

⁴⁴Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

⁴⁵Ka tuku mai nga tangata iwi ke ki raro i ahau: kia rongo kau te taringa, kakama tonu mai ratou ki ahau.

⁴⁵Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

⁴⁶Ka memeha haere nga tangata iwi ke: ka puta wehi mai hoki i roto i o ratou kuhunga.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁷E ora ana a Ihowa, kia whakapaingia toku kamaka: kia whakanuia te Atua o te kamaka o toku whakaoranga:

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

⁴⁸Ara te Atua e rapu nei i te utu moku, e pehi nei i te iwi ki raro i ahau,

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁹E whakaputa nei i ahau i roto i oku hoariri: ae ra, e mea ana koe i ahau kia teitei ake i te hunga e whakatika mai ana ki ahau: whakaorangia ana ahau e koe i te tangata tutu.

⁴⁹og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁵⁰Mo konei ka whakawhetai ahau ki a koe, e Ihowa, i roto i nga tauiwi, ka himene ki tou ingoa.

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

⁵¹He pourewa whakaora ia ki tana kingi; e whakaputa aroha ana ki tana tangata i whakawahi ai, ki a Rawiri ratou ko ona uri ake ake.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.