¹¶ He maha nga wahi, he maha nga huarahi i korero ai te Atua i mua, ara nga poropiti, ki nga matua,

¹Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,

²I enei ra whakamutunga na tana Tama ana korero ki a tatou, ko tana hoki tera i mea ai mana nga mea katoa, ko tana kaihanga hoki tera o nga ao;

²som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,

³Ko ia te kanapatanga o tona kororia, te tino ahua o tona pumautanga, e whakau nei i nga mea katoa ki te kupu o tona kaha, ka oti i a ia ake ano te horoi o tatou hara, na noho ana ia i te ringa matau o te Nui i runga rawa;

³han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

⁴¶ A meinga ana ia kia pai ake i nga anahera, kia pera me te ingoa i riro i a ia he nui atu i to ratou.

⁴og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.

⁵Ki a wai hoki o nga anahera tana meatanga i mua, Ko koe taku Tama, nonaianei koe i whakatupuria ai e ahau? Me tenei ano, Ko ahau hei Matua ki a ia, ko ia hei Tama ki ahau?

⁵For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?

⁶I tana kawenga mai ano hoki i te whanau matamua ki te ao, ka mea ia, Kia koropiko nga anahera katoa a te Atua ki a ia.

⁶Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

⁷Ko tana kupu ia mo nga anahera, Meinga ana e ia ana anahera hei wairua, ana kaimahi hei mura ahi.

⁷Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,

⁸Mo te Tama ia, i ki ia, Pumau tonu tou torona, e te Atua, ake, ake: a ko te hepeta o te tika te hepeta o tou kingitanga;

⁸men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;

⁹I arohaina e koe te tika, i kinongia e koe te hara; no reira nui atu i to ou hoa te whakawahinga a te Atua, a tou Atua, i a koe ki te hinu o te hari.

⁹du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

¹⁰Me tenei ano, Nau, e te Ariki, i te timatanga i whakatakoto te whenua; he mahi ano nga rangi na ou ringa:

¹⁰Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;

¹¹Ko era e hemo atu, ko koe ia e mau tonu: ka tawhitotia katoatia hoki era me he kakahu:

¹¹de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,

¹²Ka pokaitia e koe, ano he koheka, ka whakaputaia ketia: ko koe tonu ano ia koe, kahore hoki he mutunga o ou tau.

¹²og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

¹³Ki tehea hoki o nga anahera tana meatanga i mua, Hei toku ringa matau koe noho ai, kia meinga ra ano e ahau ou hoariri hei turanga waewae mou?

¹³Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

¹⁴He teka ianei he wairua kaimahi ratou katoa, he mea tonotono hei minita, he whakaaro ki te hunga mo ratou nei te ora?

¹⁴Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?