¹¶ Na ka whakautua e Eripata Temani; i mea ia,

¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

²He horihori kau koia te matauranga e whakapuakina e te tangata whakaaro, kia whakakiia e ia tona kopu ki te hau marangai?

²Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

³Me korero ranei ia ko nga kupu kore hua hei ako, ko nga whaikorero ranei kahore nei e whai tikanga?

³Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

⁴Ae, kua whakakorea atu na e koe te wehi, kei te pupuri mai koe i te inoi i te aroaro o te Atua.

⁴Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁵Na kei te whakaakona tou mangai e tou kino, a kei te whiriwhiria e koe ko te arero o te hunga tinihanga.

⁵for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

⁶Ehara i ahau, na tou mangai ano i hopu tou kino; ko ou ngutu ano hei whakaatu i tou he.

⁶Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

⁷Ko koe ianei te tangata tuatahi kua whanau? He mea hanga ranei koe no mua atu i nga pukepuke?

⁷Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁸Kua rongo ranei koe i to te Atua whakaaro puku? Kei te kaiponu ranei koe i te whakaaro ki a koe anake?

⁸Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

⁹Ko te aha te mohiotia ana e koe, a kahore e mohiotia e matou? Ko tehea whakaaro ano hoki ou kahore nei i a matou?

⁹Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

¹⁰Kei a matou nga upoko hina ratou tahi ko nga tino koroheke, kaumatua rawa ake i tou papa.

¹⁰Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

¹¹He iti rawa ranei mou nga whakamarie a te Atua, te kupu ngawari e hoatu ana ki a koe?

¹¹Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

¹²He aha koe i kahakina atu ai e tou ngakau? He aha hoki ou kanohi i kimokimo ai,

¹²Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

¹³I tahuri ai tou wairua ki te whakahe i te Atua? i puaki ai ena kupu i tou mangai?

¹³siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

¹⁴He aha te tangata, e ma ai ia? te whanau ranei a te wahine, e tika ai?

¹⁴Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

¹⁵Nana, kahore ia e whakawhirinaki ki ana mea tapu; kahore hoki nga rangi e ma ki tana titiro.

¹⁵Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

¹⁶Katahi ia te he rawa ko te mea whakarihariha, ko te mea poke, ko te tangata e inu nei i te kino ano he wai.

¹⁶langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁷¶ Maku e whakaatu ki a koe, whakarongo mai ki ahau; ko te mea kua kitea e ahau, maku e korero atu.

¹⁷Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

¹⁸He mea korero mai na nga mohio, he whakarerenga iho na o ratou matua: kihai hoki i huna e ratou:

¹⁸det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

¹⁹Ki a ratou nei anake te homaitanga o te whenua; kihai hoki te tangata ke i tika i waenganui i a ratou.

¹⁹til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

²⁰E whakamamae ana te tangata kino i ona ra katoa, ara i te maha o nga tau e haupu nei mo te kaitukino.

²⁰En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

²¹He reo whakawehi kei roto i ona taringa; i te wa whai rawa ka tae mai te kaipahua ki a ia:

²¹Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

²²Kahore ana whakaaetanga ake tera ia ka hoki ake i te pouri, e whanga ana ano hoki te hoari ki a ia.

²²Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²³E kopikopiko noa ana ia ki te taro mana, e mea ana: Kei hea ra? E mohio ana ia kua tata ki tona ringa te ra o te pouri.

²³Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

²⁴Ko te ngakau mamae, me te tumatatenga, hei whakawehi i a ia; ka kaha ake raua i a ia, me te mea he kingi kua rite ana mea mo te whawhai.

²⁴Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

²⁵Kua totoro nei ona ringa ki te whawhai ki te Atua, kua whakatoatoa nei i a ia ki te whawhai ki te Kaha Rawa;

²⁵fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

²⁶Kua rere ki a ia me te kaki maro, me nga puku matotoru o ana whakangungu rakau.

²⁶stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

²⁷Kua kopakina hoki tona mata e tona ngako, a kua tupu te ngako o tona hope.

²⁷fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

²⁸Na i noho ia ki nga pa mahue, ki nga whare kahore i nohoia e te tangata, meake nei waiho hei puranga.

²⁸og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

²⁹E kore ia e whai taonga, e kore ano ona rawa e mau, e kore ano hoki to ratou hua e taupe ki te whenua.

²⁹Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

³⁰E kore ia e puta i te pouri, ona peka ka maroke i te mura, ka riro atu ano ia i te manawa o tona mangai.

³⁰Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

³¹Kei whakawhirinaki ia ki te mea teka noa, kei tinihanga ki a ia ano: no te mea ko te teka noa hei utu ki a ia.

³¹Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

³²E kore tona ra e taea, kua rite; e kore ano tona peka e whai rau.

³²Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

³³Ka ruiruia e ia ana karepe kaiota ano ko te waina, a ka maka tana puawai me te mea ko te oriwa.

³³Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

³⁴Ka pakoko hoki te whakaminenga o te hunga atuakore, ka pau hoki i te ahi nga teneti o nga utu whakapati.

³⁴for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

³⁵He mahi nanakia te mea i hapu ki roto ki a ratou, whanau ake he teka noa; ko o ratou kopu ano hei hanga i te tinihanga.

³⁵De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.