¹¶ Katahi a Eripata Temani ka oho, ka mea,

¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

²Ki te anga matou ki te korero ki a koe, e pouri ranei koe? otira e taea e wai te pehi te kupu?

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

³Nana, he tokomaha i whakaakona e koe: nau hoki i whakakaha nga ringa kahakore.

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

⁴Ara ana i au kupu te tangata e hinga ana; nau hoki i kaha ai nga turi kua piko.

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁵Inaianei kua tae mai ki a koe, a e hemo ana koe: e pa ana ki a koe, ohorere ana koe.

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁶He taka ianei kei tou wehi ki te Atua he okiokinga whakaaro mou? Kei te tapatahi o ou huarahi he tumanakohanga mou?

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁷¶ Maharatia ra, ko wai o nga tangata harakore i huna? I ngaro ranei ki hea te hunga tika?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁸Ko taku hoki tenei i kite ai, ko te hunga e parau ana i te he, e rua ana i te raruraru, ko ia ra ano ta ratou e kokoti ai.

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁹Huna ana ratou e te ha o te Atua, moti iho ratou i te hau o tona riri.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

¹⁰Ko te hamama o te raiona, ko te reo o te raiona tutu, ko nga niho o nga kuao raiona, whati ana.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹¹Ngaro ana te raiona katua i te kore kai, a marara noa atu nga kuao a te raiona.

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹²¶ Na i kawea pukutia mai he korero ki ahau, a kapohia ana e toku taringa he komuhumuhu.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹³I nga whakaaroaronga, no nga kite o te po, i te mea ka au iho te moe a te tangata,

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹⁴Ka pa te wehi ki ahau, me te ihiihi, a wiri ana oku wheua katoa.

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁵Na ka tika atu he wairua i toku aroaro, tutu ana nga huruhuru o toku kikokiko.

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁶Tu ana ia, otiia kihai ahau i mohio ki tona mata; he ahua te mea i toku aroaro: tu puku ana; na ka rongo ahau i te reo e ki ana,

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁷He nui atu ranei te tika o te tangata i to te Atua? He nui atu ranei i to tona Kaihanga to ma o te tangata?

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁸Nana, kahore rawa ia e whakawhirinaki ki ana pononga; a ki tana, he he kei ana anahera.

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁹Tera atu to te hunga e noho ana i roto i nga whare uku, he puehu to ratou turanga; mongamonga kau ratou i te aroaro o te purehurehu.

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

²⁰I waenganui o te ata, o te ahiahi, ka whakangaromia ratou; huna ana ratou ake tonu atu, te ai tetahi hei whakaaro atu.

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²¹Kahore ranei to ratou taura here teneti i motuhia i roto i a ratou? Mate ana ratou, kahore hoki he matauranga.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}