1¶ Na ka whakautu a Hopa, ka mea,
1Da tok Job til orde og sa:
2Aue, me i ata paunatia toku mamae, me i huihuia, me i whakairihia toku aitua ki te pauna!
2Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3Na inaianei taimaha ake i te onepu o te moana: heoi he ohorere rawa aku kupu.
3For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4Kei roto hoki i ahau nga pere a te Kaha Rawa, inumia ake e toku wairua to ratou paihana: rarangi tonu mai nga whakawehi a te Atua hei hoariri moku.
4For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5E tangi ano ranei te kaihe mohoao i te mea kei te tarutaru ia? e tangi ano ranei te kau i te mea e kai ana?
5Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6E taea ranei te kai, te mea kahore nei ona ha, ki te kahore he tote? He reka ranei te whakakahukahu o te hua manu?
6Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7Hore rawa toku wairua e mea kia pa atu ki ena; to ratou rite ki ahau kei te kai whakarihariha.
7Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}
8¶ Aue, me i riro mai taku i tono ai, me i homai e te Atua taku e tumanako nei!
8Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9Me i pai hoki te Atua kia whakangaromia ahau, kia tukua mai tona ringa hei hatepe i ahau!
9Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10Penei kua ai ano he whakamarie moku; ae, ka tino hari ahau ki te mamae, kahore nei e tohu i ahau: kihai hoki nga kupu a te Mea Tapu i huna e ahau.
10Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11He aha toku kaha, e tatari ai ahau? He aha hoki toku mutunga, e whakamanawanui ai ahau?
11Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12He kaha kohatu ranei toku kaha? He parahi ranei oku kikokiko?
12Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13Ehara ranei i te mea kahore he awhina moku i roto i ahau, a kua oti te ngoi te pei i roto i ahau?
13Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14¶ Ko te tangata e ngoikore ana te ngakau kia puta mai te aroha o tona hoa ki a ia, ahakoa kua mahue i a ia te wehi i te Kaha Rawa.
14Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15He mahi tinihanga ta oku teina, he pera me ta te awa; rere ana ratou ano he waipuke awaawa,
15Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16Kua mangu nei i te hukapapa, ngaro ana te hukarere i roto.
16som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17I te wa e mahana ai, ka memeha atu; i te weraweratanga, moti iho ratou i to ratou wahi.
17men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18Ka peka ke nga tira e haere ana ra reira; riro ana ki te kore, a ngaro iho.
18Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19Tirotirohia ana e nga tira o Tema; taria atu ana e nga tangata haere o Hepa.
19Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20Whakama ana ratou mo ratou i whakamanawa atu ki reira; te taenga ki aua awa, kanakana kau ana.
20de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21Na he kahore noa iho koutou; ka kite koutou i te mea whakamataku, a ka wehi.
21Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22¶ I mea ranei ahau, Homai ki ahau? He hakari ranei maku e homai i o koutou rawa?
22Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23I mea ranei, whakaorangia ahau i te ringa o te hoariri? Hokona ahau i roto i te ringa o te kaitukino?
23at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24Whakaakona ahau, a ka whakarongo puku ahau; whakaaturia ki ahau te mea i he ai ahau.
24Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25Ano te kaha o nga kupu tika! Ko te aha ia te riria ana e a koutou kupu?
25Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26E mea ana ranei koutou kia riria nga kupu? he hau kau nei hoki nga korero a te tangata kua pau ona whakaaro.
26Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27Ae ra, e mea ana koutou ki te maka rota mo nga pani, ki te mea i to koutou hoa hei taonga hokohoko.
27Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28Na whakaae mai, titiro mai ki ahau; he pono hoki e kore ahau e korero teka ki to koutou kanohi.
28Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29Tena ra, tahuri mai; kaua hoki te he e waiho; ina, tahuri mai, he tika hoki taku take.
29Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30He he koia kei toku arero? e kore ranei toku hinengaro e mohio ki nga mea whanoke?
30Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?