¹¶ Na, i te mea he tokomaha kua anga ki te whakakaupapa i te korero o nga mea kua whakatutukitia nei i waenganui i a tatou,

¹Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss,

²He mea whakarite ki nga mea i homai ki a tatou e te hunga i kite a kanohi, i mahi hoki i te kupu,

²således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det,

³Koia ahau i mahara ai, i te mea kua ata whakatakina iho e ahau nga mea katoa i te timatanga mai, kia tuhituhi whakatepe atu ki a koe, e Tiopira, e te tangata pai rawa,

³så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus,

⁴Kia matau ai koe ki te tuturutanga o nga mea i whakaakona ai koe.

⁴forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i.

⁵¶ No mua, no nga ra o Herora kingi o Huria, tera tohunga, ko Hakaraia te ingoa, no te wiki o Apiata: ko tana wahine hoki no nga tamahine a Arona, ko Erihapeti tona ingoa.

⁵I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

⁶He hunga tika hoki raua i te aroaro o te Atua, kahore he he o ta raua haere i runga i nga kupu ako katoa, i nga tikanga a te Ariki.

⁶De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

⁷Na kahore a raua tamariki, he pakoko hoki a Erihapeti, a i taua wa kua maha haere rawa nga ra o tetahi, o tetahi.

⁷Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene.

⁸Na tupono tonu, i a ia e mahi ana i a te tohunga mahi i te aroaro o te Atua i te takanga o tana wiki,

⁸Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte,

⁹E whakarite ana i nga ritenga o nga tohunga, ka taka mana te haere ki roto ki te whare tapu o te Ariki, tahu ai te whakakakara.

⁹at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse;

¹⁰Na i waho te nuinga katoa o te iwi e inoi ana i te haora whakakakara.

¹⁰og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

¹¹A ka puta mai ki a ia tetahi anahera a te Ariki e tu ana i te taha matau o te aata whakakakara.

¹¹Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret.

¹²Na ka ohorere a Hakaraia i tona kitenga i a ia, a tau ana te wehi ki a ia.

¹²Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham.

¹³Otira ka mea te anahera ki a ia, kaua e wehi, e Hakaraia: kua rangona hoki tau inoi, a ka whanau i tau wahine, i a Erihapeti, he tama mau, a ka huaina e koe tona ingoa ko Hoani.

¹³Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes;

¹⁴A ka whiwhi koe i te hari me te harakoa; a he tokomaha hoki e hari i tona whanautanga.

¹⁴og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel.

¹⁵E nui hoki ia i te aroaro o te Atua: e kore ia e inu i te waina, i te wai whakahaurangi ranei: a ka ki ia i te Wairua Tapu, mai ano o te kopu o tona whaea.

¹⁵For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv;

¹⁶He tokomaha ano hoki o nga tama a Iharaira ka whakatahuritia e ia ki te Ariki, ki to ratou Atua.

¹⁶og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud,

¹⁷Ka haere ano ia i tona aroaro i runga i te wairua, i te mana, o Iraia, hei whakatahuri i nga ngakau o nga matua ki nga tamariki, i te hunga whakatuturi ki nga whakaaro o te hunga tika; hei whakarite mo te Ariki i tetahi iwi i ata taka mona.

¹⁷og han skal gå i forveien for ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.

¹⁸Na ko te meatanga a Hakaraia ki te anahera, Ma te aha ka matau ai ahau ki tenei mea? he koroheke nei hoki ahau, kua maha haere hoki nga ra o taku wahine.

¹⁸Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene.

¹⁹Na ka whakahoki te anahera, ka mea ki a ia, Ko Kapariera ahau, kei te aroaro o te Atua toku turanga; kua tonoa mai hoki ahau ki te korero ki a koe, ki te whakapuaki i tenei rongo pai ki a koe.

¹⁹Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;

²⁰Nana, ka noho puku koe, kahore hoki e puta te korero i a koe, kia tae mai ra ano te ra e meatia ai enei mea, mou kihai i whakapono ki aku kupu, ka mana nei i te wa e rite ai.

²⁰og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.

²¹A tatari tonu te iwi ki a Hakaraia, me te miharo ano i a ia e whakaroa ana i roto i te whare tapu.

²¹Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet.

²²A, i tona putanga mai ki waho, kihai ia i ahei te korero ki a ratou: a ka mohio ratou kua kite ia i tetahi putanga atua ki a ia i roto i te whare tapu: hono tonu tana waitohu ki a ratou me te wahangu ano.

²²Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum.

²³A ka rite nga ra hei minitatanga mana, ka hoki ia ki tona whare.

²³Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus.

²⁴Na muri iho i aua ra ka hapu tana wahine, a Erihapeti, a e rima nga marama i whakangaro ai i a ia, a i mea ia,

²⁴Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

²⁵Ko ta te Ariki tenei i mea ai ki ahau, i nga ra i titiro mai ai ia, ki te whakamutu i toku tawainga i roto i nga tangata.

²⁵Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene.

²⁶¶ Na i te ono o nga marama ka tonoa a Kapariera, te anahera, e te Atua ki tetahi pa o Kariri, ko Nahareta te ingoa,

²⁶Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

²⁷Ki tetahi wahine i taumautia ma tetahi tangata, ko Hohepa te ingoa, no te whare o Rawiri; ko te ingoa o te wahine ko Meri.

²⁷til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria.

²⁸Na, ko tona haerenga ki roto, ki a ia, ka mea, Tena koe, e te wahine kua manakohia nei; kei a koe te Ariki: ko koe te manaakitia i roto i nga wahine.

²⁸Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner!

²⁹Otira he nui tona oho ki taua kupu, ka whakaaroaro ki te tikanga o tenei ohatanga.

²⁹Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen.

³⁰Na ka mea te anahera ki a ia, Kei wehi koe, e Meri; kua paingia hoki koe e te Atua.

³⁰Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud;

³¹Nana, tera koe e hapu, ka whanau he tama, a ka huaina e koe tona ingoa ko Ihu.

³¹og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.

³²Ka nui ia, ka kiia hoki ko te Tama a te Runga Rawa: a ka hoatu ki a ia e te Ariki, e te Atua, te torona o Rawiri, o tona papa.

³²Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

³³Hei kingi hoki ia mo te whare o Hakopa ake ake; e kore ano e mutu tona rangatiratanga.

³³og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

³⁴Na ka mea a Meri ki te anahera, E peheatia tenei, kahore nei hoki ahau e mohio ki te tane?

³⁴Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?

³⁵Na ka whakahoki te anahera, ka mea ki a ia, Ka tae te Wairua Tapu ki runga ki a koe, ka taumarumaru iho te kaha o te Runga Rawa ki runga ki a koe: no reira hoki ka kiia te mea e whanau mai he tapu, ko te Tama a te Atua.

³⁵Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.

³⁶Na, ko tou whanaunga, ko Erihapeti, kua hapu hoki ia i tona ruruhitanga, he tama; a koe te ono tenei o nga marama ki a ia, i kiia ra he pakoko.

³⁶Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned.

³⁷Kahore hoki he kupu i ahu mai i te Atua i kore e whai mana.

³⁷For ingen ting er umulig for Gud.

³⁸Ano ra ko Meri, Ina, te pononga a te Ariki; kia peratia ahau me tau i korero ai. A mawehe atu ana te anahera i a ia.

³⁸Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.

³⁹¶ Na ka whakatika a Meri i aua ra, a haere kaika ana ki te whenua pukepuke ki tetahi pa o Hura;

³⁹Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,

⁴⁰A ka tomo ki te whare o Hakaraia, ka oha ki a Erihapeti.

⁴⁰og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.

⁴¹A, no te rongonga o Erihapeti i te oha a Meri, ka koiri te tamaiti i roto i tona kopu; na kua ki a Erihapeti i te Wairua Tapu:

⁴¹Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd

⁴²A he nui tona reo ki te karanga, ka mea, Ka manaakitia koe i roto i nga wahine, ka manaakitia ano te hua o tou kopu.

⁴²og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

⁴³No hea hoki tenei ki ahau, kia haere mai te whaea o toku Ariki ki ahau?

⁴³Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?

⁴⁴Na, pa kau mai te reo o tau oha ki oku taringa, ka oho te tamaiti i toku kopu i te hari.

⁴⁴For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.

⁴⁵Ka koa ano ia e whakapono ana: ka whakaritea hoki nga mea i korerotia ki a ia e te Ariki.

⁴⁵Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.

⁴⁶A ka mea a Meri, Ka whakanui toku wairua i te Ariki,

⁴⁶Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

⁴⁷E hari ana toku wairua ki te Atua, ki toku Kaiwhakaora;

⁴⁷og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,

⁴⁸Mona i titiro ki te iti o tana pononga; ta te mea hoki katahi ahau ka kiia e nga whakatupuranga katoa e haere ake nei, he wahine hari.

⁴⁸han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,

⁴⁹He nui hoki nga mahi a te Mea Kaha ki ahau; he tapu hoki tona ingoa.

⁴⁹fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,

⁵⁰He mahi tohu tana ki te hunga e wehi ana ki a ia, ki tenei whakatupuranga, ki tenei whakatupuranga.

⁵⁰og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

⁵¹Kua whakaputaina he kaha e ia, ara e tona ringa; nana te hunga whakakake i marara ai, i te whakaaro o o ratou ngakau.

⁵¹Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;

⁵²Kua whakataka e ia nga piriniha i o ratou torona, a whakateiteitia ake ana te hunga iti.

⁵²han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

⁵³Kua whakakiia e ia te hunga mate hiakai ki nga mea pai; kua tonoa kautia atu te hunga taonga.

⁵³hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

⁵⁴Kua tautokona e ia a Iharaira, tana pononga, he whakamahara hoki ki tana mahi tohu;

⁵⁴Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu

⁵⁵Ki a Aperahama ratou ko tana whanau ake tonu atu, pera hoki me tana i korero ai ki o tatou matua.

⁵⁵- således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

⁵⁶Na tata tonu ki te toru marama a Meri e noho ana ki a ia, a hoki ana ki tona whare.

⁵⁶Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

⁵⁷¶ A ka rite te taima o Erihapeti e whanau ai; na ka whanau he tama.

⁵⁷Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,

⁵⁸A ka rongo te hunga e noho tata ana, me ona whanaunga, kua whakanuia e te Ariki tona aroha ki a ia; na ka hari tahi me ia.

⁵⁸og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.

⁵⁹A i te waru o nga ra ka haere mai ratou ki te kokoti i te tamaiti; ka mea kia huaina e ratou ko Hakaraia, ko te ingoa o tona papa.

⁵⁹Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.

⁶⁰Na ka whakahoki tona whaea, ka mea, Kahore; engari me hua ia ko Hoani.

⁶⁰Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.

⁶¹Na ko ta ratou meatanga ki a ia, Ara, kahore tenei ingoa i huaina ki tetahi o ou whanaunga.

⁶¹Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.

⁶²Na ka ui ratou ki tona papa, he mea waitohu, ko wai tana e pai ai kia huaina ki a ia.

⁶²De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.

⁶³Ka mea ia ki tetahi papa tuhituhi, a ka tuhituhi, ka mea, Ko Hoani hei ingoa mona. A miharo ana ratou katoa.

⁶³Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.

⁶⁴Na whai reo tonu iho tona mangai, ka matara tona arero, ka korero ia, ka whakapai ki te Atua.

⁶⁴Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

⁶⁵A tau ana te wehi ki te hunga katoa e noho tata ana ki a ratou: ka korerotia enei mea katoa puta noa i te whenua pukepuke katoa o Huria.

⁶⁵Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,

⁶⁶Na ka rongoatia enei mea e te hunga katoa i rangona ai ki roto ki o ratou ngakau, ka mea, He tamaiti aha ianei tenei? i a ia hoki te ringa o te Ariki.

⁶⁶og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

⁶⁷¶ Na kua ki a Hakaraia, tona papa, i te Wairua tapu, ka poropiti, ka mea,

⁶⁷Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:

⁶⁸Kia whakapaingia te Ariki, te Atua o Iharaira; kua titiro mai hoki ia, kua hoko i tana iwi,

⁶⁸Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

⁶⁹Kua whakaarahia ake e ia he haona whakaora mo tatou, i roto i te whare o Rawiri, o tana pononga;

⁶⁹Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

⁷⁰Ko tana hoki ia i korerotia e te mangai o ana poropiti tapu, no te timatanga mai ano o te ao:

⁷⁰således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,

⁷¹Hei whakaora i a tatou i o tatou hoa whawhai, i te ringa ano o te hunga katoa e kino ana ki a tatou;

⁷¹en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

⁷²Hei whakaputa i te mahi tohu ki o tatou tupuna, hei whakamahara ki tana kawenata tapu;

⁷²for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

⁷³Ki te oati i oati ai ia ki a Aperahama, ki to tatou tupuna,

⁷³den ed han svor Abraham, vår far,

⁷⁴Kia tukua mai e ia ki a tatou he ora i te ringa o o tatou hoa whawhai, kia mahi wehikore tatou ki a ia,

⁷⁴for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

⁷⁵I runga i te tapu, i te tika, ki tona aroaro, i nga ra katoa e ora ai tatou.

⁷⁵i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

⁷⁶A ko koe, e tama, ka kiia ko te poropiti a te Runga Rawa: e haere hoki koe i te aroaro o te Ariki, hei whakapai i ona ara;

⁷⁶Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

⁷⁷Hei whakamatau i tana iwi ki te ora, i o ratou hara e murua ana;

⁷⁷for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

⁷⁸He mea hoki na te aroha, na te mahi tohu a to tatou Atua; na reira hoki i puta mai ai te puaotanga o runga ki a tatou,

⁷⁸for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,

⁷⁹Hei whakamarama i te hunga e noho ana i te pouri, i te atarangi hoki o te mate, hei whakatika i o tatou waewae ki te huarahi o te rangimarie.

⁷⁹for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

⁸⁰Na ka tupu taua tamaiti, a ka kaha haere tona wairua, a noho ana i nga koraha, taea noatia te ra e whakakitea ai ia ki a Iharaira.

⁸⁰Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.