¹¶ Na ka korero ia i tetahi kupu whakarite ki a ratou mo tenei, kia inoi ratou i nga wa katoa, kia kaua e ngoikore;

¹Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.

²I mea ia, I tetahi pa tera tetahi kaiwhakawa, he tangata kihai nei i wehi ki te Atua, kihai ano i hopohopo ki te tangata:

²Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.

³I taua pa ano tetahi pouaru; a ka haere mai tera ki a ia, ka mea, Takitakina toku mate i toku hoa tauwhainga.

³Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!

⁴A he roa kihai ia i pai: muri iho ka mea ia i roto i a ia, Ahakoa kahore ahau e wehi ki te Atua, e hopohopo ki te tangata:

⁴Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,

⁵Heoi ka porearea ahau i te pouaru nei, na ka takitakina e ahau tona mate, kei haere tonu mai ka mate ahau i te hoha.

⁵vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.

⁶Ka mea te Ariki, Whakarongo ki ta te kaiwhakawa kino i mea ra.

⁶Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!

⁷A e kore ranei te Atua e ngaki i te mate o ana tangata i whiriwhiri ai, e karanga nei ki a ia i te ao, i te po, ahakoa whakaroa noa ia ki a ratou?

⁷Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?

⁸Ko taku kupu tenei ki a koutou, Ka hohoro ia te takitaki i to ratou mate. Otira ka tae mai te Tama a te tangata, e rokohina mai ranei e ia he whakapono i runga i te whenua?

⁸Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

⁹¶ Na ka korero ano ia i tenei kupu whakarite ki etahi, i whakamanawa nei ki a ratou ano he tika, i whakakorekore ki era atu katoa:

⁹Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

¹⁰Tokorua nga tangata i haere ki te temepara ki te inoi; he Parihi tetahi, ko tetahi he pupirikana.

¹⁰To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.

¹¹Tu ana te Parihi ko ia anake, ko tana karakia tenei, E te Atua, ka whakawhetai ahau ki a koe, no te mea kahore ahau e rite ki era atu tangata, ki te hunga hao taonga, kino, puremu, moku hoki te rite ki tenei pupirikana.

¹¹Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.

¹²Takirua aku nohoanga pukutanga i te wiki, e hoatu ana e ahau te wahi whakatekau o aku mea katoa.

¹²Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.

¹³Ko te pupirikana ia i tu mai i tawhiti, kihai i mea kia anga ake ona kanohi ki te rangi, heoi patuki ana ki tona uma, ka mea, E te Atua, tohungia ahau, te tangata hara.

¹³Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

¹⁴Ko taku kupu tenei ki a koutou, Nui atu te tika o tenei i to tera i te hokinga ki tona whare: ki te whakanui hoki tetahi i a ia, ka whakaititia; ki te whakaiti tetahi i a ia, ka whakanuia.

¹⁴Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

¹⁵¶ Na ka kawea mai e ratou ki a ia a ratou tamariki nonohi, kia pa ai ia ki a ratou: otiia, no te kitenga o ana akonga, ka riria atu ratou.

¹⁵De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.

¹⁶Otira ka karangatia atu ratou e Ihu ki a ia, ka mea ia, Tukua nga tamariki nonohi kia haere mai ki ahau, kaua hoki ratou e araia atu: no nga penei hoki te rangatiratanga o te Atua.

¹⁶Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.

¹⁷He pono taku e mea nei ki a koutou, Ki te kahore e rite te tango a tetahi i te rangatiratanga o te Atua ki ta te tamaiti nohinohi, e kore rawa ia e tomo ki roto.

¹⁷Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.

¹⁸¶ Na ka ui tetahi rangatira ki a ia, ka mea, E te kaiwhakaako pai, me aha ahau ka whiwhi ai ki te ora tonu?

¹⁸Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?

¹⁹Na ko te meatanga a Ihu ki a ia, he aha ahau i kiia ai e koe he pai? kahore tetahi i pai, kotahi anake, ko te Atua.

¹⁹Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.

²⁰E matau ana koe ki nga ture, Kaua e puremu, Kaua e patu tangata, Kaua e tahae, Kaua e whakapae teka, Whakahonoretia tou papa me tou whaea.

²⁰Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.

²¹Na ka mea ia, Kua rite i ahau enei katoa no toku tamarikitanga ake.

²¹Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.

²²A, i te rongonga Ihu ki tenei, ka mea ki a ia, Kotahi te mea kahore ano i rite i a koe: hokona au mea katoa, ka tuwha atu ma nga mea rawakore, a e whai taonga koe ki te rangi: a haere mai i muri i ahau.

²²Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!

²³Na ka rongo ia ki enei mea, ka pouri rawa; he nui hoki ona taonga.

²³Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.

²⁴A ka kite a Ihu i a ia, ka mea, Ano te whakauaua o te tapoko o te hunga taonga ki te rangatiratanga o te Atua!

²⁴Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!

²⁵Erangi hoki te haere o te kamera ra te kowhao o te ngira e takoto noa ana, he whakauaua rawa ia te tomo o te tangata taonga ki roto ki te rangatiratanga o te Atua.

²⁵For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.

²⁶Na ka mea nga kaiwhakarongo, Ko wai ra e ora?

²⁶Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?

²⁷Otira i mea ia, Ko nga mea e kore e taea e te tangata, ka taea e te Atua.

²⁷Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

²⁸A ka mea a Pita, Na, kua whakarerea nei e matou a matou nei mea, a kua aru i a koe.

²⁸Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.

²⁹Na ka mea ia ki a ratou, He pono taku e mea nei ki a koutou, Kahore he tangata i whakarere, he whare, he wahine, he tuakana, he matua, he tamariki, i te whakaaro ki te rangatiratanga o te Atua,

²⁹Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld

³⁰E kore e riro mai i a ia i tenei wa nga mea tini noa atu, a i te ao meake puta ko te ora tonu.

³⁰uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.

³¹¶ A ka mau ia ki te tekau ma rua, ka mea ki a ratou, Na e haere ana tenei tatou ki Hiruharama, a ka rite katoa nga mea i tuhituhia e nga poropiti mo te Tama a te tangata.

³¹Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.

³²Ka tukua hoki ia ki nga tauiwi, ka tawaia, ka whakatupuria kinotia, ka tuwhaina:

³²For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,

³³A ka oti ia te whiu, ka whakamatea: a i te toru o nga ra ka ara.

³³og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

³⁴A kihai ratou i matau ki tetahi o enei mea: he mea huna hoki i a ratou tenei kupu, kihai ratou i mohio ki nga mea i korerotia.

³⁴Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

³⁵¶ A, i a ia e whakatata ana ki Heriko, tera tetahi matapo e noho ana i te taha o te huarahi e tono mea ana mana:

³⁵Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.

³⁶A, i tona rongonga i te mano e haere ana, ka ui atu, He aha tenei?

³⁶Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.

³⁷Ka mea ratou ki a ia, Ko Ihu o Nahareta e haere ana.

³⁷De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.

³⁸Katahi ia ka karanga, ka mea, E Ihu, e te Tama a Rawiri, kia aroha ki ahau.

³⁸Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!

³⁹Na ka riria ia e te hunga i haere i mua kia noho puku: heoi rahi noa ake tana karanga, E te Tama a Rawiri, kia aroha ki ahau.

³⁹Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

⁴⁰Na ka tu a Ihu, ka mea kia arahina mai ki a ia: a, no ka tata, ka ui ki a ia,

⁴⁰Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:

⁴¹Ka mea, Kia ahatia koe e ahau? Ka mea ia, E te Ariki, kia titiro ahau.

⁴¹Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!

⁴²Ka mea a Ihu ki a ia, Titiro: na tou whakapono koe i whakaora.

⁴²Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.

⁴³A titiro tonu ake ia, a aru ana i a ia, me te whakakororia i te Atua: a, no te kitenga o te iwi katoa, ka whakamoemiti ki te Atua.

⁴³Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.