¹¶ A i tetahi o aua ra, i a ia e whakaako ana i te iwi i roto i te temepara, e kauwhau ana i te rongopai, ka tae mai nga tohunga nui, nga karaipi, me nga kaumatua ki a ia,

¹Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste

²Ka korero ki a ia, ka mea, Korerotia mai ki a matou te mana i mea ai koe i enei mea? na wai hoki i hoatu tena mana ki a koe?

²og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?

³Ka whakahoki ia, ka mea ki a ratou, Maku hoki e ui ki a koutou kia kotahi kupu; ma koutou e mea mai ki ahau:

³Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:

⁴Ko te iriiringa a Hoani, no te rangi ranei, no te tangata ranei?

⁴Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

⁵A ka korero ratou ki a ratou ano, ka mea, Ki te mea tatou, No te rangi; ka mea mai ia, Ha, he aha koutou te whakapono ai ki a ia?

⁵Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?

⁶A ki te mea tatou, No te tangata; ka akina tatou e te iwi katoa ki te kamaka: e whakapono ana hoki ratou he poropiti a Hoani

⁶Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.

⁷Na ka whakahokia e ratou, E kore e kitea no hea ranei.

⁷Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.

⁸Na ko te meatanga a Ihu ki a ratou, E kore ano e korerotia e ahau ki a koutou te mana i mea ai ahau i enei mea.

⁸Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

⁹¶ Na ka anga ia ka korero i tenei kupu whakarite ki te iwi; I whakatokia tetahi mara waina e tetahi tangata, a tukua ana ki nga kaimahi, a haere ana ki tawhiti, a maha noa nga ra.

⁹Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.

¹⁰A i te po i tika ai ka tonoa e ia he pononga ki nga kaimahi, kia hoatu ai e ratou ki a ia etahi o nga hua o te mara waina: otira ka whiua ia e nga kaimahi, whakahokia kautia ana.

¹⁰Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

¹¹Na ka tonoa ano e ia tetahi atu pononga: a ka whiua ano ia e ratou, ka tukinotia, whakahokia kautia ana.

¹¹Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.

¹²Na ka tonoa ano hoki tetahi e ia, te tuatoru: a tukitukia ana ia e ratou, maka ana ki waho.

¹²Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.

¹³Na ka mea te rangatira o te mara waina, Me pehea ahau? Ka tonoa e ahau taku tama, taku e aroha nei: tera pea ratou e hopohopo ki a ia.

¹³Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.

¹⁴Otira, no te kitenga o nga kaimahi i a ia, ka korerorero ki a ratou ano, ka mea, Ko te rangatira tenei mona te kainga: tena, tatou ka whakamate i a ia, kia riro mai ai te kainga i a tatou.

¹⁴Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!

¹⁵Na maka ana ia ki waho o te mara waina, whakamatea iho. Na ka aha te rangatira o te mara waina ki a ratou?

¹⁵Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?

¹⁶Ka haere ia, ka whakangaro i aua kaimahi, ka hoatu te mara waina ki etahi atu. A ka rongo ratou, ka mea, Kauaka.

¹⁶Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!

¹⁷Ka titiro ia ki a ratou, ka mea, He aha ra tenei kua oti nei te tuhituhi, Ko te kohatu i kapea e nga kaihanga, kua meinga tenei hei mo te kokonga?

¹⁷Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?

¹⁸Na, ki te hinga tetahi ki runga ki tenei kohatu, mongamonga noa; ki te hinga tenei kohatu ki runga ki tetahi, ngotangota noa ia, ano he puehu.

¹⁸Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.

¹⁹Na ka whai nga tohunga nui me nga karaipi kia hopukia ia i taua wa ano; ka mataku ratou i te iwi: i mohio hoki ratou i korerotia e ia tenei kupu whakarite mo ratou.

¹⁹Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.

²⁰¶ Na ka ata tirohia ia e ratou, ka tonoa mai he kaiwhakarongo, ano te ahua kei to te hunga tika, hei hopu mo tana korero, kia tukua ai ia ki te rangatiratanga, ki te kaha o te kawana.

²⁰Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.

²¹A ka ui ratou ki a ia, ka mea, E te Kaiwhakaako, e mohio ana matou he tika tau e korero nei, e whakaako nei, e kore ano e manakohia e koe te kanohi tangata, engari e whakaako pono ana koe i te huarahi o te Atua:

²¹Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;

²²He mea tika ranei te hoatu takoha e matou ki a Hiha, kahore ranei?

²²er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

²³Otira i kitea e ia to ratou hianga, a ka mea kia ratou, He aha koutou ka whakamatautau nei i ahau?

²³Men han merket deres list og sa til dem:

²⁴Kia kite ahau i tetahi pene. No wai tona ahua me te tuhituhinga? Na ka whakahoki ratou, ka mea, No Hiha.

²⁴Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.

²⁵Katahi ia ka mea ki a ratou, hoatu rapea ki a Hiha nga mea a Hiha, ki te Atua ano nga mea a te Atua.

²⁵Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

²⁶Heoi kihai i taea e ratou te hopu i tetahi korero ana i te aroaro o te iwi: na ka miharo ratou ki tana kupu, a whakarongo kau ana.

²⁶Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.

²⁷¶ Na ka tae mai etahi o nga Haruki e mea nei kahore he aranga; ka ui ki a ia,

²⁷Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

²⁸Ka mea, E te Kaiwhakaako, i tuhituhi a Mohi ki a matou, Ki te mate te tuakana o tetahi tangata, he wahine ano tana, a ka mate urikore ia, me tango te wahine e tona teina, ka whakatupu uri ai mo tona tuakana.

²⁸Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

²⁹Na, tokowhitu taua whanau; ka tango to mua i te wahine, a mate urikore ana.

²⁹Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.

³⁰Na ka tango te tuarua i te wahine, a ka mate urikore ano ia.

³⁰Og den annen

³¹Na ka tango te tuatoru i a ia; penei ano nga tokowhitu: kahore a ratou tamariki i waiho ai, a mate iho ratou.

³¹og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.

³²Na muri iho i te katoa ka mate hoki te wahine.

³²Til sist døde også kvinnen.

³³Na, i te aranga, ma wai o ratou te wahine? he wahine hoki ia na te tokowhitu.

³³Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

³⁴Ka whakahoki a Ihu, ka mea ki a ratou, E marena ana, e hoatu ana ki te marena, nga tamariki o tenei ao:

³⁴Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte;

³⁵Tena ko te hunga e paingia ana kia whiwhi ki tera ao, ki te aranga ano i roto i te hunga mate, e kore e marena, e kore ano e hoatu ki te marena:

³⁵men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;

³⁶E kore ano ratou e ahei kia mate: e rite ana hoki ki nga anahera; he tama hoki ratou na te Atua, he tama na te aranga.

³⁶for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.

³⁷Na, ko te aranga o te hunga mate, kua whakakitea mai tena e Mohi i tana mo te rakau, i karangatia ai te Ariki ko te Atua o Aperahama, ko te Atua o Ihaka, ko te Atua o Hakopa.

³⁷Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;

³⁸Na ehara ia i te Atua no te hunga mate, engari no te hunga ora: e ora katoa ana hoki i roto i a ia.

³⁸men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

³⁹¶ Na ka whakahoki etahi o nga karaipi ka mea, E te Kaiwhakaako, he pai tau korero.

³⁹Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.

⁴⁰Kihai hoki ratou i maia ki te ui ano ki a ia i tetahi mea.

⁴⁰For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

⁴¹Na ka mea ia ki a ratou, na te aha ratou i mea ai he tama na Rawiri a te Karaiti?

⁴¹Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?

⁴²Kua mea nei a Rawiri i te pukapuka o nga waiata, I mea te Ariki ki toku Ariki, hei toku matau koe noho ai,

⁴²David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,

⁴³Kia meinga ra ano e ahau ou hoariri hei turanga waewae mou.

⁴³til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

⁴⁴Na ka kiia ia e Rawiri he Ariki, a he pehea i tama ai ki a ia?

⁴⁴David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?

⁴⁵A, i te iwi katoa e whakarongo ana, ka mea ia ki ana akonga,

⁴⁵Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:

⁴⁶Kia tupato ki nga karaipi, ko ta ratou nei e rawe ai ko nga kakahu roroa ina haereere ratou, e matenui ana ki nga ohatanga i nga kainga hokohoko, me nga nohoanga rangatira i nga whare karakia me nga nohoanga rangatira i nga hakari:

⁴⁶Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;

⁴⁷Pau ake hoki i a ratou nga whare o nga pouaru, e inoi roa ana hoki, he ahua kau: nui rawa te he e tau ki a ratou.

⁴⁷de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.