¹¶ Na i te ra tuatahi o te wiki, i te tino ata po, ka haere mai ratou ki te urupa, me te mau mai i nga mea kakara kua mahia nei e ratou.

¹Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt.

²A rokohanga atu e ratou kua hurihia te kamaka i te urupa.

²Men de fant stenen veltet fra graven,

³A ka tomo ratou ki roto; kihai i kitea te tinana o te Ariki, o Ihu.

³og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme.

⁴Na, i a ratou e pokaikaha ana ki tenei, na, tu ana nga tangata tokorua i o ratou taha, uira tonu nga kakahu.

⁴Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon;

⁵Na, i a ratou e mataku ana, e kupapa iho ana o ratou kanohi ki te whenua, ka mea raua ki a ratou, he aha koutou ka rapu ai i te tangata ora i roto i te hunga mate?

⁵og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde?

⁶Kahore ia i konei, engari kua ara: kia mahara ki tana i mea ai ki a koutou i a ia ano i Kariri,

⁶Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa

⁷Ki tana meatanga, Kua takoto te tikanga kia tukua te Tama a te tangata ki nga ringa o te hunga hara, kia ripekatia, a i te toru o nga ra ka ara.

⁷at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!

⁸Na ka mahara ratou ki ana kupu;

⁸Da kom de hans ord i hu.

⁹A hoki mai ana i te urupa, ka korero i enei mea katoa ki te tekau ma tahi, ki a ratou ko era atu katoa.

⁹Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

¹⁰Na ko Meri Makarini ratou ko Hoana, ko Meri whaea o Hemi, ko o ratou hoa wahine, nga kaikorero i enei mea ki nga apotoro.

¹⁰Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene,

¹¹A ko te ahua o aua kupu ki ta ratou whakaaro he mea tito noa; kihai i whakaponohia e ratou.

¹¹og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke.

¹²Katahi ka whakatika a Pita, ka oma ki te urupa: a, ko tona pikonga iho ka kite, ko nga kakahu takai anake e takoto ana; a hoki ana ki tona whare me te miharo ano i roto i a ia ki taua mea i meatia.

¹²Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.

¹³¶ Na tokorua o ratou e haere ana i taua ra ki tetahi kainga, e ono tekau paronga te matara i Hiruharama, ko Emauha te ingoa.

¹³Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus,

¹⁴E korerorero ana hoki raua tetahi ki tetahi ki enei mea katoa i meinga.

¹⁴og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt.

¹⁵A, i a raua e korerorero ana, e uiui ana ki a raua, na ko Ihu, ko ia tonu, kua whakatata, a haere tahi ana me raua.

¹⁵Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem;

¹⁶I puritia hoki o raua kanohi, i kore ai raua e mohio ki a ia.

¹⁶men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham.

¹⁷Na ka mea ia ki a raua, he aha enei kupu e korero nei korua ki a korua, i a korua e haere nei? Na ka tu raua, kihai i korikori, me te ahua pouri.

¹⁷Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn.

¹⁸Na ka whakahoki tetahi, ko Kereopa te ingoa, ka mea ki a ia, I Hiruharama koe e noho ana, a ko koe anake kahore i mohio ki nga mea kua meinga nei ki reira i enei ra?

¹⁸Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager?

¹⁹Ka mea ia ki a raua, Ki ehea mea? Ka mea raua ki a ia, Ki nga mea o Ihu o Nahareta, he poropiti hoki ia, he kaha tana mahi, tana kupu, i te aroaro o te Atua, o te iwi katoa:

¹⁹Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket,

²⁰Ki tona hoatutanga e nga tohunga nui, e o matou rangatira hoki, kia tukua ki te mate, a ripekatia ana ia.

²⁰og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham.

²¹I tumanako ano matou ki a ia, mana e whakaora a Iharaira. Na i te taha o enei mea katoa, ko te toru tenei o nga ra i meinga ai enei mea.

²¹Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog - med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde.

²²A miharo noa iho matou ki etahi wahine o matou, i haere i te atatu ki te urupa;

²²Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven,

²³Heoi, i te korenga i kitea e ratou tona tinana, ka hoki mai, ka mea, i kitea ano e ratou he putanga anahera, e ki ana mai kei te ora ia.

²³og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever;

²⁴Na ka haere atu etahi o o maua hoa ki te urupa, a rokohanga atu, rite tonu ki ta nga wahine i korero ai: otira kihai ia i kitea.

²⁴og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke.

²⁵Na ko tana meatanga ki a raua, E te hunga whakaarokore, ngakau puhoi ki te whakapono ki nga mea katoa i korero ai nga poropiti:

²⁵Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt!

²⁶Kahore ianei i takoto te tikanga kia pa enei mea ki a te Karaiti, kia tomo ia ki tona kororia?

²⁶Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?

²⁷Na ka timata ia ki ta Mohi, ki ta nga poropiti katoa, whakaaturia ana ki a raua nga mea mona o nga karaipiture katoa.

²⁷Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

²⁸A ka tata ki te kainga i haere ai raua: na ka ahu atu ia, me te mea e haere tonu ana ia.

²⁸Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre.

²⁹Na ka tohe raua ki a ia, ka mea, E noho ki a maua: kua ahiahi hoki, kua titaha te ra. Na ka tomo atu ia, ka noho ki a raua.

²⁹Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem.

³⁰A, i tona nohoanga iho ki a raua ki te kai, ka mau ia ki te taro, ka whakapai, ka whawhati, a hoatu ana ki a raua.

³⁰Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem;

³¹Na kua kite o raua kanohi, a ka mohio ki a ia; a ngaro whakarere atu ia i a raua.

³¹da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem.

³²A ka mea raua ki a raua, Kihai koia o taua ngakau i mumura i roto i a taua, i a ia e korero ana ki a taua i te ara, e whakaatu ana i nga karaipiture ki a taua?

³²Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss?

³³Na ka whakatika raua i taua haora ano, a hoki ana ki Hiruharama, a rokohanga atu kua huihui te tekau ma tahi me o ratou hoa,

³³Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa:

³⁴E mea ana, Koia rawa ano! kua ara te Ariki, kua puta ki a Haimona.

³⁴Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon!

³⁵Na ka korerotia e raua nga meatanga i te ara, to raua mohiotanga hoki ki a ia i te whatiwhatinga o te taro.

³⁵Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.

³⁶¶ A, i a raua e korero ana i enei mea, na tera ia tu ana i waenganui o ratou, mea ana ki a ratou, Kia tau te rangimarie ki a koutou.

³⁶Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder!

³⁷Otira koera ana ratou, wehi ana; i mahara hoki he wairua ta ratou i kite ai.

³⁷Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd.

³⁸Na ko tana meatanga ki a ratou, He aha koutou ka pororaru ai? na te aha hoki i puta ake ai nga whakaaroaronga i roto i o koutou ngakau?

³⁸Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte?

³⁹Tirohia oku ringa me oku waewae, ko ahau tonu tenei: whawhakia ahau, kia kite ai koutou; kahore hoki o te wairua kikokiko, wheua ranei, penei i oku e kitea mai na e koutou.

³⁹Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har.

⁴⁰A, no ka korerotia e ia tenei, ka whakakitea e ia ki a ratou ona ringa me ona waewae.

⁴⁰Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter.

⁴¹A, i a ratou kahore nei i whakapono i te hari, e miharo ana hoki, ka mea ia ki a ratou, he kai ranei ta koutou kei konei?

⁴¹Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete?

⁴²Na ka hoatu e ratou ki a ia tetahi ika, he mea tunutunu, me te honi.

⁴²Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake,

⁴³Na ka tango ia, a kainga ana e ia i to ratou aroaro.

⁴³og han tok det og åt for deres øine.

⁴⁴I mea ano ia ki a ratou, Ko nga kupu enei i korero ai ahau ki a koutou, i ahau ano i a koutou, me whakarite nga mea katoa kua oti te tuhituhi i roto i te ture a Mohi, i nga poropiti, i nga waiata, moku.

⁴⁴Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.

⁴⁵Katahi ia ka whakamakoha i o ratou hinengaro, kia matau ai ki nga karaipiture,

⁴⁵Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

⁴⁶Ka mea ki a ratou, Ko te mea tenei i tuhituhia, ko te tikanga ano tenei, ko te Karaiti kia whakamamaetia, kia ara ano i te hunga mate i te toru o nga ra:

⁴⁶Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,

⁴⁷Kia kauwhautia hoki te ripeneta me te murunga hara i runga i tona ingoa ki nga tauiwi katoa; ki Hiruharama timata ai.

⁴⁷og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

⁴⁸Na ko koutou hei kaiwhakaatu mo enei mea.

⁴⁸I er vidner om dette.

⁴⁹Nana, maku e tuku ki a koutou te mea i korerotia i mua e toku Matua: otiia e noho koutou ki te pa, ki Hiruharama, kia whiwhi ra ano ki te kaha i runga.

⁴⁹Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie.

⁵⁰¶ Na arahina ana ratou e ia ki waho, ki Petani, na kua ara ona ringa, whakapaingia ana ratou e ia.

⁵⁰Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet op sine hender og velsignet dem;

⁵¹A, i a ia e whakapai ana i a ratou, ka mawehe atu ia i a ratou, kahakina atu ana ki te rangi.

⁵¹og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og blev optatt til himmelen.

⁵²Na ka koropiko ratou ki a ia, a hoki ana ki Hiruharama, he nui hoki te koa:

⁵²Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede,

⁵³A noho tonu ai ratou i te temepara, me te whakapai ki te Atua. Amine.

⁵³Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.