¹¶ Na ka hamama te reo o te whakaminenga katoa; a ka tangi te iwi i taua po.

¹Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.

²A amuamu ana nga tama katoa a Iharaira ki a Mohi raua ko Arona: a ka mea te whakaminenga katoa ki a raua, Aue, me i mate tatou ki te whenua o Ihipa! aue, me i mate ranei tatou ki tenei koraha!

²Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død!

³He aha tatou i kawea mai ai e Ihowa ki tenei whenua, kia hinga i te hoari: ka waiho a tatou wahine, a tatou tamariki hei taonga parau: ehara ianei te hoki ki Ihipa i te mea pai mo tatou?

³Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten?

⁴A ka mea ratou tetahi ki tetahi, Me whakatu he upoko mo tatou, ka hoki ki Ihipa.

⁴Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!

⁵¶ Na ka tapapa a Mohi raua ko Arona ki te aroaro o te huihui katoa o te whakaminenga o nga tama a Iharaira.

⁵Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn.

⁶A ka haehae a Hohua, tama a Nunu, raua ko Karepe, tama a Iepune, i o raua kakahu; ko raua hoki etahi o nga kaitutei o te whenua:

⁶Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær

⁷A ka korero raua ki te whakaminenga katoa o nga tama a Iharaira, ka mea, He whenua pai rawa te whenua i haerea nei, i tuteia nei e matou.

⁷og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land.

⁸Ki te aro mai a Ihowa ki a tatou, ka kawea tatou e ia ki taua whenua, ka homai ano e ia ki a tatou; he whenua e rerengia ana e te waiu, e te honi.

⁸Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning.

⁹Kaua raia koutou e tutu ki a Ihowa, kaua hoki e wehi i nga tangata o taua whenua, he taro hoki ratou ma tatou: kua mahue ratou i to ratou whakamarumaru, a kei a tatou a Ihowa: kaua e wehi i a ratou.

⁹Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!

¹⁰Heoi ko ta te whakaminenga katoa ki, me aki raua ki te kohatu. Na ko te putanga mai o te kororia o Ihowa i runga i te tapenakara o te whakaminenga ki te aroaro o nga tama katoa a Iharaira.

¹⁰Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn.

¹¹¶ Na ka mea a Ihowa ki a Mohi, Kia pehea ake te roa o te whakahawea a tenei iwi ki ahau? ahea ranei ratou whakapono ai ki ahau, he maha nei hoki aku tohu i whakakitea i roto i a ratou?

¹¹Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem?

¹²Ka patua ratou e ahau ki te mate uruta, ka peia atu, a ka meinga koe hei iwi nui atu, kaha atu, i a ratou.

¹²Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette.

¹³Ano ra ko Mohi ki a Ihowa, Akuanei ka rongo nga Ihipiana; nau hoki tenei iwi i whakaputa mai i runga i tou kaha i roto i a ratou;

¹³Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem,

¹⁴Na ka korero ratou ki nga tangata o tenei whenua: kua rongo hoki ratou kei roto koe, e Ihowa, i tenei iwi: e kitea ana ano koe e Ihowa, titiro atu, titiro mai, e tu ana hoki tou kapua i runga i a ratou, e haere ana hoki koe i mua i a ratou i rot o i te pou kapua i te awatea, i roto hoki i te pou ahi i te po.

¹⁴og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

¹⁵Na ki te whakamatea e koe tenei iwi, ano he tangata kotahi, katahi nga iwi i rongo nei ki tou rongo ka whai kupu, ka mea,

¹⁵Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si:

¹⁶No te mea kihai i kaha a Ihowa ki te kawe i tenei iwi ki te whenua i oati ai ia ki a ratou, koia i whakamatea ai ratou e ia ki te koraha.

¹⁶Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.

¹⁷Na kia nui ra te kaha o toku Ariki, kia rite ki tau i korero ai, i mea ai,

¹⁷Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt:

¹⁸He puhoi a Ihowa ki te riri, he nui tona atawhai, e muru ana i te kino, i te tutu, e kore rawa ano e tuku noa i te hunga he; e mea ana i te kino o nga matua kia tau ki nga tamariki, a te toru, te wha ra ano, o nga whakatupuranga.

¹⁸Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.

¹⁹Tena, murua te kino o tenei iwi, kia rite ki te nui o tou atawhai, ki tau muru hoki i nga hara o tenei iwi, o Ihipa mai ano, a taea noatia a konei.

¹⁹Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit!

²⁰¶ Na ka mea a Ihowa, Kua murua e ahau, kua peratia me tau i ki mai na:

²⁰Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord.

²¹Otiia, e ora nei ahau, a ka kapi te whenua katoa i te kororia o Ihowa;

²¹Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,

²²Na, i te mea ko enei tangata katoa, i kite nei i toku kororia, i aku merekara hoki i meinga ki Ihipa, ki te koraha, a ka tekau nei a ratou whakamatautauranga i ahau, kahore ano i whakarongo ki toku reo;

²²så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst,

²³Ina, e kore rawa ratou e kite i te whenua i oati ai ahau ki o ratou matua, e kore ano tetahi o te hunga i whakahawea nei ki ahau e kite i reira:

²³sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det

²⁴Engari taku pononga a Karepe, he wairua ke hoki tona, a kua tino whai ia i ahau; e kawea ia e ahau ki te whenua i haere atu na ia; a ka riro a reira i ona uri.

²⁴Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.

²⁵Na kei te raorao nga Amareki me nga Kanaani e noho ana. Tahuri atu koutou apopo, haere atu ki te koraha, na te huarahi ki te Moana Whero.

²⁵Men amalekittene og kana'anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav!

²⁶I korero ano a Ihowa ki a Mohi raua ko Arona, i mea,

²⁶Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

²⁷Kia pehea ake te roa o taku whakamanawanui ki tenei whakaminenga kino, e amuamu nei ki ahau? Kua rongona e ahau nga amuamu a nga tama a Iharaira, e amuamu nei ratou ki ahau.

²⁷Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig.

²⁸Mea atu ki a ratou, E ora ana ahau, e ai ta Ihowa, ko ta koutou i korero mai ai ki oku taringa, he pono, ko taku tena e mea ai ki a koutou,

²⁸Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører*, således vil jeg gjøre med eder: / {* 4MO 14, 2.}

²⁹Ka hinga o koutou tinana ki tenei koraha; a ko koutou katoa i taua, puta noa atu i to koutou tokomaha, nga mea e rua tekau, he maha ake hoki, o ratou tau, te hunga hoki i amuamu nei ki ahau,

²⁹I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig;

³⁰E kore koutou e tae ki te whenua i oati ai ahau ka whakanohoia koutou ki reira, heoi ano ko Karepe tama o Iepune, raua ko Hohua tama a Nunu.

³⁰sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

³¹Otiia ko a koutou potiki, i mea na koutou ka waiho hei taonga parau, ka kawea e ahau ki reira, a ka mohio ratou ki te whenua i whakahaweatia nei e koutou.

³¹Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet.

³²Ko koutou ia, ka hinga o koutou tinana ki tenei koraha.

³²Men eders døde kropper skal falle i denne ørken.

³³A ka kopikopiko noa a koutou tamariki i te koraha, e wha tekau nga tau, ma ratou hoki e waha a koutou puremutanga, kia poto ra ano o koutou tinana ki te koraha.

³³Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen.

³⁴Kia rite ra ano ki te maha o nga ra, ki nga ra e wha tekau, i tuteia ai e koutou te whenua, he tau he ra, he tau he ra; e wha tekau nga tau e waha ai e koutou o koutou kino, a ka mohio koutou ki te takanga o taku kupu.

³⁴Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder.

³⁵Naku, na Ihowa te kupu, ina, ka meatia tenei e ahau ki tenei whakaminenga kino katoa, kua huihui nei ki te whakahe ki ahau: ka poto ratou ki tenei koraha, ka mate ano hoki ki konei.

³⁵Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.

³⁶¶ Na, ko nga tangata i unga e Mohi hei tutei mo te whenua, i hoki mai nei, i mea nei kia amuamutia ia e te whakaminenga katoa, i ta ratou kawenga mai i te korero kino mo te whenua,

³⁶De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet,

³⁷Ko aua tangata, na ratou nei i kawe mai te korero kino mo te whenua, i mate ratou i te whiu ki te aroaro o Ihowa.

³⁷disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde.

³⁸Ko Hohua ia, tama a Nunu, raua ko Karepe, tama a Iepune, ko raua i ora o nga tangata i haere ki te tutei i te whenua.

³⁸Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet.

³⁹Na korerotia ana e Mohi enei kupu katoa ki nga tama katoa a Iharaira: a ka pouri rawa te iwi.

³⁹Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt.

⁴⁰Na ka maranga wawe ratou i te ata, a ka haere ki te tihi o te maunga, me te ki ano, Tenei matou, a ka haere matou ki runga, ki te wahi i korerotia mai e Ihowa: kua hara hoki matou.

⁴⁰Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet.

⁴¹Na ka mea a Mohi, He aha koutou i takahi ai i te kupu a Ihowa, i te mea kahore e whai wahi?

⁴¹Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes.

⁴²Kaua e haere, kahore na hoki a Ihowa i a koutou, kei patua koutou ki te aroaro o o koutou hoariri.

⁴²Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender.

⁴³Kei reira hoki nga Amareki ratou ko nga Kanaani, kei mua i a koutou, a ka hinga koutou i te hoari: mo koutou kua tahuri atu i te whai i a Ihowa, koia a Ihowa te piri ai ki a koutou.

⁴³For amalekittene og kana'anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder.

⁴⁴Heoi ka pokanoa ratou ki te piki ki te tihi o te maunga: otiia kihai te aaka o te kawenata a Ihowa, me Mohi hoki, i hiki atu i te puni.

⁴⁴Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren.

⁴⁵Na ka heke iho nga Amareki ratou ko nga Kanaani e noho ana i taua maunga, a patua ana ratou, tukituki rawa, a taea noatia a Horema.

⁴⁵Da kom amalekittene og kana'anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.