¹¶ Whakawhetai ki a Ihowa, he pai hoki ia: he pumau tonu hoki tana mahi tohu.

¹Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

²Kia pena ano te korero a te hunga i hokona e Ihowa, i hokona nei e ia i roto i te ringa o te hoariri;

²Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

³I kohikohia nei i nga whenua, i te rawhiti, i te uru, i te raki, i te tonga.

³og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

⁴I haereere ratou i te koraha i te wahi mokemoke, te kitea tetahi pa hei nohoanga.

⁴De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

⁵I matekai ratou, i matewai: hemo noa to ratou wairua i roto i a ratou.

⁵De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

⁶Na ka tangi ratou ki a Ihowa i to ratou pouri: a whakaorangia ana ratou e ia i o ratou mate.

⁶Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

⁷A arahina ana e ia ra te ara tika; kia haere ai ki te pa hei nohoanga.

⁷og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

⁸Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

⁸De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

⁹E whakamakonatia ana hoki e ia te wairua hiahia: ko te wairua hiakai, whakakiia ana e ia ki te pai.

⁹for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

¹⁰¶ Ko te hunga i noho i te pouri, i te atarangi o te mate: he mea here ki te mamae, ki te rino;

¹⁰De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

¹¹Mo ratou i tutu ki nga kupu a te Atua, i whakahawea ki te whakaaro o te Runga Rawa;

¹¹fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

¹²Koia i pehia iho ai e ia o ratou ngakau ki te mahi: hinga iho ratou, kahore hoki he kaiawhina.

¹²Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

¹³Na ka tangi ratou ki a Ihowa i to ratou pouri; a ka whakaorangia ratou e ia i o ratou mate.

¹³Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

¹⁴Whakaputaina mai ana ratou e ia i te pouri, i te atarangi o te mate; motumotuhia ana o ratou here.

¹⁴Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

¹⁵Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

¹⁵De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

¹⁶Kua tukitukia hoki e ia nga tatau parahi: kua tapahia e ia nga tutaki rino, motu rawa.

¹⁶for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

¹⁷¶ Ko nga kuware, na a ratou mahi tutu, na o ratou kino, i pakia ai ratou.

¹⁷De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

¹⁸Ka wetiweti to ratou wairua ki nga kai katoa; a ka whakatata ratou ki nga kuwaha o te mate.

¹⁸deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

¹⁹Na ka tangi ki a Ihowa i to ratou pouri, a ka whakaorangia ratou e ia i o ratou mate.

¹⁹Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

²⁰Tukua mai ana e ia tana kupu, a rongoatia ana ratou: a whakaputaina ana ratou i o ratou ngaromanga.

²⁰Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

²¹Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

²¹De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

²²Kia tukua ano e ratou te whakahere, ara te whakamoemiti; kia whakapuaki i ana mahi i runga i te hari.

²²og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

²³¶ Ko te hunga e haere ana ki raro, ki te moana, i runga kaipuke, a e whai mahi ana i nga wai nunui,

²³De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

²⁴Ko ratou e kite i nga mahi a Ihowa, i ana mahi whakamiharo i te rire.

²⁴de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

²⁵Puta kau tana kupu, kua maranga te tupuhi, mana e whakatutu ona ngaru.

²⁵Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

²⁶Ka kake ratou ki runga ki te rangi, ka heke ano ki raro ki te rire: ngohe noa o ratou wairua i te pawera.

²⁶De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

²⁷Ka tiu ratou, ka hurorirori ano he tangata e haurangi ana; a kahore he mahara i toe.

²⁷De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

²⁸Heoi ka tangi ki a Ihowa i to ratou hemanawa: a whakaorangia ana ratou i o ratou mate.

²⁸Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

²⁹Meinga ana e ia te tupuhi kia marino, ona ngaru kia mariri.

²⁹Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

³⁰Na ka koa ratou, no te mea ka marie: a ka kawea ratou e ia ki te tauranga i hiahia ai ratou.

³⁰Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

³¹Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

³¹De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

³²Kia whakanui hoki ratou i a ia i roto i te whakaminenga o te iwi; kia whakamoemiti ki a ia i roto i te nohoanga kaumatua.

³²og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

³³¶ Ko ia hei mea i nga awa hei koraha, i nga puputanga wai hei oneone maroke;

³³Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

³⁴I te whenua whai hua, kia titohea, mo te hara o te hunga e noho ana i reira.

³⁴et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

³⁵Ko ia hei mea i te koraha hei harotoroto wai, i te whenua maroke hei puputanga wai.

³⁵Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

³⁶A whakanohoia iho e ia te hunga matekai ki reira, hanga ai i tetahi pa hei nohoanga;

³⁶Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

³⁷Hei rui mara, hei whakato mara waina, e tupu ai, e maha ai nga hua.

³⁷Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

³⁸Ko ia ano hei manaaki i a ratou, no ka nui rawa; kahore hoki e tukua kia torutoru haere a ratou kararehe.

³⁸Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

³⁹Na kua iti haere ano ratou, kua piko i te tukino, i te he, i te pouri.

³⁹Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

⁴⁰E ringihia ana e ia te whakahawea ki runga ki nga rangatira: e meinga ana kia hehe i te ururua, i te wahi kahore nei he ara;

⁴⁰Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

⁴¹Otira kei te whakateitei ia i te rawakore ki runga i te mamae, kei te mea i ona hapu kia rite ki te kahui hipi.

⁴¹han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

⁴²Ka kite nga tangata tika, a ka hari; ko nga he katoa hoki, kipia ake te mangai.

⁴²De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

⁴³Ko te tangata whakaaro nui ka mahara ki enei mea, a ka mohio ratou ki te aroha o Ihowa.

⁴³Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!