¹¶ Ki te tino kaiwhakatangi. Na Rawiri. Ko Ihowa taku e whakawhirinaki ai: he aha koutou ka mea ai ki toku wairua, rere a manu atu ki to koutou maunga?

¹Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?

²Nana, kua whakapikoa te kopere e te hunga kino, e whakatikaia ana a ratou pere ki te aho, hei perenga pukutanga ma ratou ki te hunga ngakau tika.

²For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.

³Ki te wawahia nga turanga ake, me pehea te tangata tika?

³Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

⁴¶ Kei tona temepara tapu a Ihowa, kei te rangi te torona o Ihowa: e titiro ana ona kanohi, e whakamatautau ana ona kamo i nga tama a te tangata.

⁴Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

⁵E whakamatautau ana a Ihowa i te tangata tika: a e kinogia ana e tona wairua te tangata kino me te tangata e aroha ana ki te tutu.

⁵Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.

⁶Ka uaina e ia ki runga ki te hunga kino he mahanga, he ahi, he whanariki, he awha tuaikerekere: ko te wahi tena mo to ratou kapu.

⁶Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

⁷No te mea he tika a Ihowa, e aroha ana ki te tika; ka kite te hunga tika i tona kanohi.

⁷For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.