¹¶ Ki te tino kaiwhakatangi Nekinoto. He Makiri, na Rawiri. E te Atua, tahuri mai tou taringa ki taku inoi: kei whakangaro atu koe, ina tangi ahau.

¹Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David.

²Anga mai ki ahau, whakahokia mai he kupu ki ahau: pokaikaha noa iho ahau i ahau e tangi nei, e hamama nei;

²Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring!

³I te reo hoki o te hoariri, i te tukino a te tangata kino: no te mea e utaina ana e ratou he hara ki runga ki ahau, a e kino ana ki ahau, e riri ana.

³Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne,

⁴Mamae pu toku ngakau i roto i ahau: kua taka ki runga ki ahau nga wehi whakamate.

⁴for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig.

⁵Kua pa ki ahau te wehi me te wiri: a pokia iho ahau e te whakamataku.

⁵Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig.

⁶Na ko taku meatanga, Aue, te whai pakau ahau me he kukupa; penei ka rere atu ahau, a ka whai okiokinga.

⁶Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig.

⁷Katahi ahau ka rere ki tawhiti; a noho rawa atu i te koraha. (Hera.

⁷Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

⁸Ka hohoro toku rere atu i te hau, i te awha.

⁸Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela.

⁹¶ Whakangaromia, e te Ariki, wehia o ratou arero; kua kitea hoki e ahau te tukino me te tutu o roto o te pa.

⁹Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

¹⁰Haereere ana ratou i te ao, i te po, i runga i ona taiepa, a tawhio noa: he kino kei roto, he hianga.

¹⁰Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

¹¹He hara kei waenganui ona: kahore ona ara e mahue i te tinihanga, i te hianga.

¹¹Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den.

¹²Ehara hoki i te hoariri nana ahau i tawai; penei e taea e ahau te whakaririka: ehara hoki i te hoa whawhai noku i whakakake ki ahau; penei kua piri ahau, kei kitea e ia.

¹²Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv.

¹³Nau ia, na te tangata i rite ki ahau, na toku takahoa, na taku i mohio ai.

¹³For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham;

¹⁴Ahuareka tonu ta taua korerorero; haere tahi ana hoki taua i roto i te ropu ki te whare o te Atua.

¹⁴men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning -

¹⁵Kia mau ohorere ratou i te mate, kia heke ora ki te reinga: he hara hoki kei o ratou nohoanga, kei waenganui i a ratou.

¹⁵vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

¹⁶¶ Ko ahau, ka karanga ahau ki te Atua: a ma Ihowa ahau e whakaora.

¹⁶Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

¹⁷I te ahiahi, i te ata, i te poutumarotanga, ka inoi ahau, ka tangi: a ka whakarongo ia ki toku reo.

¹⁷Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

¹⁸Whakaorangia ana e ia toku wairua i runga i te rangimarie i ahau e whakaekea ana: he tokomaha hoki oku hoa whawhai.

¹⁸Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst.

¹⁹Ka whakarongo te Atua, no tua iho nei tona nohoanga, a ka whakahoki i ta ratou. (Hera.) Ko te hunga kahore o ratou whakawhitiwhitinga, a kahore o ratou wehi ki te Atua.

¹⁹Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig.

²⁰Kua totoro ona ringa ki te hunga kua mau nei ta ratou rongo ki a ia; kua whakataka e ia tana kawenata.

²⁰Gud skal høre og svare* dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. / {* d.e. straffe.}

²¹Maeneene atu tona mangai i te pata, he whawhai ia kei roto i tona ngakau: ngawari atu ana kupu i te hinu, kahore, he hoari kua oti te unu.

²¹Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.}

²²Maka ki runga ki a Ihowa tau pikaunga, a mana koe e whakau ake: e kore e tukua e ia te hunga tika kia whakangaueuetia ake ake.

²²Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.

²³Mau ia ratou e mea, e te Atua, kia heke ki te poka o te pirau: e kore nga tangata toto, nga tangata hianga e tutuki ki te hawhe o o ratou ra; ko ahau ia, ka whakawhirinaki ki a koe.

²³Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

²⁴Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.