¹¶ He waiata, he himene ma nga tama a Koraha. Ki te tino kaiwhakatangi. Maharata Reanoto. He Makiri na Hemana Eterahi. E Ihowa, e te Atua o toku whakaoranga, he tangi taku ki tou aroaro i te ao, i te po.

¹En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

²Kia tae atu taku inoi ki tou aroaro: whakatitahatia mai tou taringa ki taku tangi.

²Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

³Kua ki hoki toku wairua i te pouri, a e whakatata ana toku ora ki te reinga.

³La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

⁴Kua taua tahitia ahau me te hunga e heke ana ki te rua; e rite ana ahau ki te tangata kahore ona awhina!

⁴For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

⁵I maka ki waenga i nga tupapaku, me he tangata i patua e takoto ana i te urupa, kahore nei e maharatia e koe i muri; he mea momotu ke ratou na tou ringa.

⁵Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

⁶Kua whakatakotoria ahau e koe ki te rua i raro riro, ki te pouri, ki nga rire.

⁶frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

⁷E pehia ana ahau e tou riri, e pakia ana hoki e koe ki au ngaru katoa. (Hera.

⁷Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

⁸Kua whakamataratia atu e koe oku hoa kia tawhiti i ahau: kua meinga ahau e koe hei mea whakarihariha ki a ratou: kua uakina mai ahau, a kahore e puta ki waho.

⁸Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

⁹Kua he toku kanohi i te tangihanga: e karanga ana ahau ki a koe, e Ihowa, i nga ra katoa, kua totoro hoki oku ringa ki a koe.

⁹Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

¹⁰¶ Tera ranei koe e mahi merekara ki nga tupapaku? E ara koia te hunga kua mate ki te whakamoemiti ki a koe? (Hera.

¹⁰Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

¹¹Ka kauwhautia ranei tou aroha i roto i te urupa? tou pono i roto i te ngaromanga?

¹¹Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

¹²E matauria koia au mea whakamiharo i roto i te pouri? tou tika i te whenua o te warewaretanga?

¹²Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

¹³Ko ahau ia kua karanga ki a koe, e Ihowa: a i te ata ka tae atu taku inoi ki tou aroaro.

¹³Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

¹⁴He aha, e Ihowa, i panga ai toku wairua e koe? He aha i huna ai tou mata ki ahau?

¹⁴Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

¹⁵No toku tamarikitanga ake ano i pakia ai ahau, i whakahemohemo ai: i ahau e pehia ana e au whakawehi, ka pororaru noa iho.

¹⁵Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

¹⁶I tika tou riri nui ma runga i ahau; kua haukotia ahau e au mea whakawehi.

¹⁶Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

¹⁷Ano he wai ratou ki te karapoti i ahau i te ra roa nei; hui tahi ratou ki te taiawhio i ahau.

¹⁷Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

¹⁸Kua wehea e koe kia tawhiti atu i ahau te hoa hei aroha mai, me oku hoa ki roto ki te pouri.

¹⁸De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

¹⁹Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.