¹Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.

¹{To the chief Musician. An instruction; of the sons of Korah.} As the hart panteth after the water-brooks, so panteth my soul after thee, O God.

²Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!

²My soul thirsteth for God, for the living ùGod: when shall I come and appear before God?

³Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

³My tears have been my bread day and night, while they say unto me all the day, Where is thy God?

⁴Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

⁴These things I remember and have poured out my soul within me: how I passed along with the multitude, how I went on with them to the house of God, with the voice of joy and praise, a festive multitude.

⁵Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.

⁵Why art thou cast down, my soul, and art disquieted in me? hope in God; for I shall yet praise him, [for] the health of his countenance.

⁶Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.

⁶My God, my soul is cast down within me; therefore do I remember thee from the land of the Jordan, and the Hermons, from mount Mizar.

⁷Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.}

⁷Deep calleth unto deep at the noise of thy cataracts; all thy breakers and thy billows are gone over me.

⁸Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.

⁸In the day-time will Jehovah command his loving-kindness, and in the night his song shall be with me, a prayer unto the ùGod of my life.

⁹Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.

⁹I will say unto ùGod my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?

¹⁰Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

¹⁰As with a crushing in my bones mine adversaries reproach me, while they say unto me all the day, Where is thy God?

¹¹Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

¹¹Why art thou cast down, my soul? and why art thou disquieted within me? hope in God; for I shall yet praise him, [who is] the health of my countenance, and my God.

¹²Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.