1Utsagn om Havørkenen*. Som stormvinder i ørkenen farer frem, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige land. / {* Babel, som skal bli til en stor øde myr; JES 21, 9. 14, 23.}
1Ennustus mereäärse kõrbe kohta: Otsekui Lõunamaal tormavad tuulehood, nõnda tuleb see kõrbest, kardetavalt maalt.
2Et hårdt syn er mig kunngjort: Røveren røver og ødeleggeren ødelegger. Dra op, Elam*! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på. / {* Persia; JES 22, 6.}
2Mulle on ilmutatud karm nägemus: petis petab ja rüüstaja rüüstab. Mine üles, Eelam! Asu piirama, Meedia! Mina lõpetan kõik ohkamised.
3Derfor er mine lender fulle av smerte, veer har grepet mig, som den fødendes veer; jeg vrir mig så jeg ikke kan høre; jeg er forferdet så jeg ikke kan se.
3Seepärast on mu niuded täis valu: mind on haaranud vaevused otsekui tuhud sünnitajat. Ma olen kuuldust segaduses, ma olen nähtust jahmunud.
4Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet mig; aftenen, som var min lyst, har han* gjort til redsel for mig. / {* fienden.}
4Mu süda väriseb, lõdisemine kohutab mind, puhteaeg, mida igatsesin, sai mulle ängiks.
5De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker - op, I høvdinger, smør skjoldene!
5Lauda kaetakse, istejärjestust seatakse, süüakse, juuakse. Tõuske, vürstid, võidke kilpi!
6For så sa Herren til mig: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde.
6Sest Issand on mulle öelnud nõnda: 'Mine, pane vahimees välja! Mida ta näeb, seda teatagu!
7Og ser han et tog av ryttere, par efter par, et tog av asener, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøie akt.
7Kui ta näeb karavani, ratsanikke paarikaupa, eeslite rodu, kaamelite rodu, siis ta pangu hästi tähele, pangu hoolsasti tähele!'
8Da ropte han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt;
8Ja ta hüüdiski: 'Nägija vahitornis! Issand, ma seisan päevad läbi ja olen valves igal ööl.
9men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders billeder har han* knust og kastet til jorden. / {* fienden. JER 51, 8. ÅPE 14, 8; 18, 2. 10.}
9Jah, vaata, sealt tuleb meeste rodu, ratsanikke paarikaupa.' Siis ta kostis ning ütles: 'Langenud, langenud on Paabel, ja kõik ta ebajumalate kujud on maha puruks löödud.'
10Du mitt knuste, mitt gjennemtreskede folk! Det jeg har hørt av Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for eder.
10Mu rehena pekstud ja tallatud rahvas! Mida ma kuulsin vägede Issandalt, Iisraeli Jumalalt, seda ma kuulutan teile!
11Utsagn om Duma*. Til mig roper de fra Se'ir: Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten? / {* d.e. dødsstillhet; således kalles her Edom på grunn av den fullstendige ødeleggelse som skal ramme det.}
11Ennustus Duuma kohta: Mulle hüütakse Seirist: 'Vahimees, ons palju veel ööd? Vahimees, ons palju veel ööd?'
12Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt; vil I spørre*, så spør - kom igjen! / {* senere.}
12Vahimees vastab: 'Hommik tuleb, aga öö tuleb ka! Kui tahate küsida, küsige, tulge uuesti tagasi!'
13Utsagn mot Arabia. I skogen i Arabia skal I overnatte, I karavaner av dedanitter!
13Ennustus Araabia kohta: Ööbige Araabia tihnikuis, dedanlaste karavan!
14Ut til de tørste fører de vann; de som bor i Temas land, kommer de flyktende i møte med brød;
14Minge vastu janustele, viige neile vett! Teemamaa elanikud, astuge oma leivaga põgenike ligi!
15for de flykter for sverdet, for det dragne sverd og den spente bue og for krigens trykk.
15Sest nad põgenevad mõõkade eest, paljastatud mõõga eest, vinnastatud ammu eest ja sõja raskuste eest.
16For så har Herren sagt til mig: Om et år, således som en dagarbeider regner året, skal det være forbi med all Kedars herlighet.
16Sest Issand ütles mulle nõnda: 'Veel aasta, palgalise aastate sarnaselt, ja kõik Keedari hiilgus on kadunud.
17Og tallet på de buer som levnes Kedars helter, skal bli lite; for Herren, Israels Gud, har talt.
17Jääk ammumeeste arvust, Keedari kangelaste arvust jääb väheseks. Jah, Issand, Iisraeli Jumal, on rääkinud.'