1En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
1Palveteekonna laul. Issand, meenuta kõiki vaevu, mis on Taavetil,
2han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
2kes vandus Issandale, tõotas Jaakobi Vägevale:
3Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
3'Ei ma lähe oma maja ulualla ega heida oma magamisasemele,
4jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
4ei ma anna und oma silmadele ega suikumist oma laugudele,
5før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
5kuni ma leian paiga Issandale, eluaseme Jaakobi Vägevale!'
6Se, vi hørte om den* i Efrata**, vi fant den i skogsbygden***. / {* d.e. paktens ark.} / {** 1MO 35, 19.} / {*** Kirjat-Jearim.}
6Vaata, me kuulsime sellest Efratas, me leidsime selle Jaari väljadelt.
7Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
7Mingem nüüd ta eluasemeisse, kummardugem tema jalgade järi ette!
8Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
8Tõuse, Issand, minema oma hingamispaika, sina ja su võimsuselaegas!
9La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
9Sinu preestrid ehtigu endid õigusega ja su vagad hõisaku!
10For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
10Oma sulase Taaveti pärast ära lükka tagasi oma võitud mehe palet!
11Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
11Issand on vandunud Taavetile, tõesti, ta ei tagane sellest: 'Sinu ihu soost panen ma ühe su aujärjele!
12dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
12Kui su pojad peavad minu lepingut ja mu tunnistusi, mis ma neile õpetan, siis ka nende pojad peavad istuma igavesti sinu aujärjel!'
13For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
13Sest Issand on valinud Siioni ja himustanud teda enesele eluasemeks.
14Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
14'See on mu hingamispaik igavesti; siia ma jään, sest ma olen himustanud seda.
15Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
15Ma tahan rohkesti õnnistada tema toidust, tema vaesed täita leivaga.
16og dets prester vil jeg klæ med fryd.
16Ja tema preestrid ma riietan päästega, ja tema vagad hakkavad valjusti hõiskama.
17Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
17Seal ma lasen tärgata sarve Taavetile, ma valmistan lambi oma võitud mehele.
18Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.
18Tema vaenlased ma riietan häbiga, aga tema peas peab ta peaehe särama!'