1En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.
1Taaveti õpetuslaul; palve, kui ta oli koopas.
2Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.
2Oma häält tõstes ma kisendan Issanda poole, oma häält tõstes ma anun Issandat.
3Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.
3Ma valan välja oma kaebuse tema ette, ma annan temale teada oma ahastuse.
4Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.
4Kui minu vaim nõrkeb mu sees, siis sina tunned mu teerada. Teele, mida ma käin, on minu jaoks peidetud püünised.
5Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.
5Vaata paremale poole ja näe, et mul ei ole, kes mind tunneks. Pelgupaik on mu eest hävinud, ükski ei hooli mu hingest.
6Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
6Ma kisendan sinu poole, Issand! Ma ütlen: Sina oled mu pelgupaik, mu osa elavate maal!
7Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!
7Pane tähele mu halisemist, sest ma olen väga nõder! Vabasta mind mu tagaajajate käest, sest nad on minust tugevamad!
8Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.
8Vii välja mu hing vangist tänama sinu nime! Õiged käivad mu ümber, kui sina mulle head teed.