1Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
1Laulujuhatajale: Issanda sulase Taaveti laul. Taavet rääkis selle laulu sõnad Issandale sel ajal, kui Issand oli ta päästnud kõigi ta vaenlaste käest ja Sauli käest.
2Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
2Siis ta ütles: 'Sind ma armastan südamest, Issand, mu vägi!
3Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
3Issand on mu kalju, mu mäelinnus ja mu päästja; mu Jumal on mu kalju, kus ma pelgupaika otsin, mu kilp ja abisarv, mu kõrge varjupaik!
4Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
4'Kiidetud olgu Issand!' nõnda ma hüüan, ja ma pääsen oma vaenlaste käest.
5Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
5Surma köidikud piirasid mind ja nurjatuse jõed tegid mulle hirmu.
6Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
6Surmavalla köied ümbritsesid mind, surma võrgud sattusid mu ette.
7I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
7Oma kitsikuses ma hüüdsin Issandat ja kisendasin oma Jumala poole. Ta kuulis mu häält oma templist ja mu appihüüd jõudis ta palge ette, ta kõrvu.
8Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
8Siis värises ja vabises maa, mägede alused kõikusid ja põrusid üksteise vastu, sest ta viha süttis.
9Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
9Suits tõusis ta sõõrmeist ja tuli ta suust oli neelamas, tulised söed lõõmasid tema seest.
10Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
10Ta vajutas taeva ja tuli maha, ja ta jalge all oli tume pilv.
11Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
11Ta sõitis keerubi peal ja lendas ning ta hõljus tuule tiibadel.
12Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
12Ta pani enesele katteks pimeduse, majaks enda ümber mustavad veed, paksud pilved.
13Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
13Kumast lõhkesid pilved ta ees, sadas rahet ja tuliseid süsi.
14Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
14Issand müristas taevast ja Kõigekõrgem andis kuulda oma häält rahe ja tuliste sütega.
15Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}
15Ta heitis oma nooli ja pillutas neid, lõi kangesti välku, ja pani need sähvima.
16Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
16Siis said nähtavaks vete sügavused ja maailma alused paljastusid sinu sõitluse läbi, Issand, sinu sõõrmete tuule puhangust.
17Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
17Ta ulatas kõrgusest käe, ta võttis minu, ta tõmbas mu välja suurest veest.
18Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
18Ta päästis minu mu tugeva vaenlase käest, mu vihkajate käest, sest nad olid vägevamad minust.
19De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
19Nad tulid mu kallale mu õnnetuse päeval, aga Issand oli mulle toeks.
20Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
20Ta tõi mu välja lagedale, ta päästis minu, sest tal oli minust hea meel.
21Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
21Issand teeb mulle head mu õigust mööda, ta tasub mulle mu käte puhtust mööda.
22For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
22Sest ma hoidsin Issanda teid ega taganenud õelasti Jumalast.
23For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
23Sest kõik ta määrused on mu ees, ma ei ole hüljanud tema seadlusi.
24Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
24Ma olin laitmatu tema ees ja hoidusin pahateost.
25Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
25Seepärast Issand tasus mulle mu õigust mööda, mu käte puhtust mööda tema silma ees.
26Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
26Heldele sa osutad heldust, laitmatu mehe vastu sa oled laitmatu;
27mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
27puhta vastu sa oled puhas ja kõvera vastu sa osutud keeruliseks.
28For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
28Sest sina päästad viletsa rahva, aga alandad suurelised silmad.
29For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
29Sest sina süütad mu lambi; Issand, mu Jumal, valgustab mu pimedust.
30For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
30Sest sinuga ma jooksen väehulga kallale, oma Jumalaga ma hüppan üle müüri.
31Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
31Jumala tee on laitmatu, Issanda kõne on sulatatud puhtaks; tema on kilbiks kõigile, kes tema juures pelgupaika otsivad.
32For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
32Sest kes on Jumal peale Issanda? Ja kes muu on kalju, kui mitte meie Jumal?
33Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
33See on Jumal, kes paneb rammu mu vööle ja teeb laitmatuks mu tee.
34som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
34Ta teeb mu jalad emahirve jalgade sarnaseks ja paneb mind seisma mu kõrgustikele.
35som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
35Ta õpetab mu käsi sõdima ja mu käsivart vaskambu vinnastama.
36Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
36Sa annad mulle oma päästekilbi, su parem käsi toetab mind, su abi teeb mind suureks.
37Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
37Sa teed maa avaraks mu sammule, et mu luupeksed ei libiseks.
38Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
38Ma tahan jälitada oma vaenlasi ja nad kätte saada ega taha tulla tagasi enne, kui olen teinud neile lõpu.
39Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
39Ma tahan nad purustada, nõnda et nad ei saa tõusta, vaid langevad mu jalge alla.
40Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
40Sa vöötad mind rammuga sõja jaoks, sa surud maha mu alla need, kes tõusevad mu vastu.
41Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
41Sa pöörad minu poole mu vaenlaste selja, ma hävitan oma vihamehed.
42De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
42Nad hüüavad appi, aga päästjat ei ole; nad hüüavad Issanda poole, aga tema ei vasta neile.
43Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
43Nüüd ma hõõrun nad pihuks nagu tolmu tuule ees; ma põrmustan nad nagu tänavate pori.
44Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
44Sina päästad mind rahva riidlemistest; sa sead mind rahvaste peaks. Hõimud, keda ma ei tunne, hakkavad mind orjama.
45Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
45Kuuldes minust nad kuulevad mu sõna, võõra rahva lapsed meelitavad mind.
46Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
46Võõra rahva lapsed nõrkevad ja väljuvad värisedes oma linnustest.
47Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
47Issand elab, kiidetud olgu mu kalju! Ülistatud olgu mu päästmise Jumal,
48den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
48Jumal, kes mulle annab kättemaksu ja alistab mulle rahvad!
49som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
49Sina, kes mind päästad mu vaenlaste käest, sa ülendad mu mulle vastuhakkajate üle ja vabastad mu vägivallameeste käest.
50Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
50Sellepärast ma tahan, Issand, sind tänada rahvaste seas ja laulda kiitust su nimele.
51Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
51Sina teed suureks oma kuninga võidud ning osutad heldust oma võitule, Taavetile ja tema soole igavesti!'