¹Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

¹Hvers vegna eru ekki hegningartímar geymdir af hinum Almáttka,

²Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

²og hví sjá þeir ekki daga hans, sem á hann trúa? Menn færa landamerki úr stað, ræna hjörðum og halda þeim á beit.

³Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

³Asna munaðarleysingjanna reka menn burt og taka uxa ekkjunnar að veði.

⁴Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

⁴Þeir hrinda hinum fátæku út af veginum, hinir bágstöddu í landinu verða allir að fela sig.

⁵Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

⁵Já, sem skógarasnar á öræfum ganga þeir út til starfa sinna, leitandi að fæðu, eyðimörkin veitir þeim brauð handa börnunum.

⁶På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

⁶Á akrinum uppskera þeir fóður sitt og fara í eftirleit í víngarði hins óguðlega.

⁷Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

⁷Naktir liggja þeir um nætur, klæðlausir, og hafa enga ábreiðu í kuldanum.

⁸Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

⁸Þeir eru gagndrepa af fjallaskúrunum, og hælislausir faðma þeir klettinn.

⁹Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

⁹Menn slíta föðurleysingjana af brjóstinu og taka veð af hinum bágstöddu.

¹⁰Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

¹⁰Naktir ganga þeir, klæðlausir, og hungraðir bera þeir kornbundin.

¹¹Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

¹¹Í olífugörðum annarra pressa þeir olíu, troða vínlagarþrór og kveljast af þorsta.

¹²Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

¹²Úr borgunum heyrast stunur deyjandi manna, sálir hinna drepnu hrópa á hefnd, en Guð gefur ekki gaum að óhæfunni.

¹³Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

¹³Slíkir menn eru ljósfjendur orðnir, þeir þekkja ekki vegu hans og halda sig ekki á stigum hans.

¹⁴Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

¹⁴Með morgunsárinu fer morðinginn á fætur og drepur hinn volaða og snauða, og á nóttunni læðist þjófurinn.

¹⁵Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

¹⁵Og auga hórkarlsins bíður eftir rökkrinu, og hann segir: ,,Ekkert auga sér mig,`` og dregur skýlu fyrir andlitið.

¹⁶I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

¹⁶Í myrkrinu brjótast þeir inn í hús, á daginn loka þeir sig inni, þeir þekkja ekki ljósið.

¹⁷For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

¹⁷Því að öllum er þeim niðamyrkrið morgunn, því að þeir eru nákunnugir skelfingum niðamyrkursins.

¹⁸Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}

¹⁸Fljótt berst hann burt með straumnum, bölvaður verður erfðahluti hans í landinu, hann snýr eigi framar á leið til víngarðanna.

¹⁹Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

¹⁹Þurrkur og hiti hrífa snjóvatnið burt, Hel þann, er svo hefir syndgað.

²⁰Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

²⁰Móðurskautið gleymir honum, ormarnir gæða sér á honum. Hans er eigi framar minnst, og ranglætið verður brotið sundur eins og tré,

²¹Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

²¹hann sem rændi óbyrjuna, er ekki fæddi, og enga velgjörð sýndi ekkjunni.

²²Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}

²²En Guð heldur samt hinum volduga við með mætti sínum, slíkur maður rís aftur upp, þótt hann væri tekinn að örvænta um lífið.

²³Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

²³Guð veitir honum að lifa óhultur, og hann er studdur, og augu hans vaka yfir vegum hans.

²⁴De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

²⁴Hátt standa þeir, en eftir stundarkorn eru þeir horfnir. Þeir hníga, þeir eru hrifnir burt eins og allir aðrir og sviðnir af eins og höfuð kornaxins.Og ef það er eigi svo, _ hver vill þá sanna, að ég sé lygari, og gjöra ræðu mína að engu?

²⁵Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

²⁵Og ef það er eigi svo, _ hver vill þá sanna, að ég sé lygari, og gjöra ræðu mína að engu?