¹Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.

¹Allir tollheimtumenn og bersyndugir komu til Jesú að hlýða á hann,

²Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

²en farísear og fræðimenn ömuðust við því og sögðu: ,,Þessi maður tekur að sér syndara og samneytir þeim.``

³Da talte han denne lignelse til dem:

³En hann sagði þeim þessa dæmisögu:

⁴Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?

⁴,,Nú á einhver yðar hundrað sauði og týnir einum þeirra. Skilur hann ekki þá níutíu og níu eftir í óbyggðinni og fer eftir þeim, sem týndur er, þar til hann finnur hann?

⁵Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,

⁵Og glaður leggur hann sauðinn á herðar sér, er hann finnur hann.

⁶og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

⁶Þegar hann kemur heim, kallar hann saman vini sína og nágranna og segir við þá: ,Samgleðjist mér, því að ég hef fundið sauðinn minn, sem týndur var.`

⁷Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

⁷Ég segi yður, þannig verður meiri fögnuður á himni yfir einum syndara, sem gjörir iðrun, en yfir níutíu og níu réttlátum, sem ekki hafa iðrunar þörf.

⁸Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?

⁸Eða kona, sem á tíu drökmur og týnir einni drökmu, kveikir hún þá ekki á lampa, sópar húsið og leitar vandlega, uns hún finnur hana?

⁹Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

⁹Og er hún hefur fundið hana, kallar hún saman vinkonur sínar og grannkonur og segir: ,Samgleðjist mér, því að ég hef fundið drökmuna, sem ég týndi.`

¹⁰Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

¹⁰Ég segi yður: Þannig verður fögnuður með englum Guðs yfir einum syndara, sem gjörir iðrun.``

¹¹Og han sa: En mann hadde to sønner,

¹¹Enn sagði hann: ,,Maður nokkur átti tvo sonu.

¹²og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.

¹²Sá yngri þeirra sagði við föður sinn: ,Faðir, lát mig fá þann hluta eignanna, sem mér ber.` Og hann skipti með þeim eigum sínum.

¹³Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.

¹³Fáum dögum síðar tók yngri sonurinn allt fé sitt og fór burt í fjarlægt land. Þar sóaði hann eigum sínum í óhófsömum lifnaði.

¹⁴Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

¹⁴En er hann hafði öllu eytt, varð mikið hungur í því landi, og hann tók að líða skort.

¹⁵Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;

¹⁵Fór hann þá og settist upp hjá manni einum í því landi. Sá sendi hann út á lendur sínar að gæta svína.

¹⁶og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

¹⁶Þá langaði hann að seðja sig á drafinu, er svínin átu, en enginn gaf honum.

¹⁷Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!

¹⁷En nú kom hann til sjálfs sín og sagði: ,Hve margir eru daglaunamenn föður míns og hafa gnægð matar, en ég ferst hér úr hungri!

¹⁸Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

¹⁸Nú tek ég mig upp, fer til föður míns og segi við hann: Faðir, ég hef syndgað móti himninum og gegn þér.

¹⁹jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

¹⁹Ég er ekki framar verður að heita sonur þinn. Lát mig vera sem einn af daglaunamönnum þínum.`

²⁰Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.

²⁰Og hann tók sig upp og fór til föður síns. En er hann var enn langt í burtu, sá faðir hans hann og kenndi í brjósti um hann, hljóp og féll um háls honum og kyssti hann.

²¹Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.

²¹En sonurinn sagði við hann: ,Faðir, ég hef syndgað móti himninum og gegn þér. Ég er ekki framar verður að heita sonur þinn.`

²²Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,

²²Þá sagði faðir hans við þjóna sína: ,Komið fljótt með hina bestu skikkju og færið hann í, dragið hring á hönd hans og skó á fætur honum.

²³og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

²³Sækið og alikálfinn og slátrið, vér skulum eta og gjöra oss glaðan dag.

²⁴For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

²⁴Því að þessi sonur minn var dauður og er lifnaður aftur. Hann var týndur og er fundinn.` Tóku menn nú að gjöra sér glaðan dag.

²⁵Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;

²⁵En eldri sonur hans var á akri. Þegar hann kom og nálgaðist húsið, heyrði hann hljóðfæraslátt og dans.

²⁶og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.

²⁶Hann kallaði á einn piltanna og spurði, hvað um væri að vera.

²⁷Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.

²⁷Hann svaraði: ,Bróðir þinn er kominn, og faðir þinn hefur slátrað alikálfinum, af því að hann heimti hann heilan heim.`

²⁸Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;

²⁸Þá reiddist hann og vildi ekki fara inn. En faðir hans fór út og bað hann koma.

²⁹men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;

²⁹En hann svaraði föður sínum: ,Nú er ég búinn að þjóna þér öll þessi ár og hef aldrei breytt út af boðum þínum, og mér hefur þú aldrei gefið kiðling, að ég gæti glatt mig með vinum mínum.

³⁰men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

³⁰En þegar hann kemur, þessi sonur þinn, sem hefur sóað eigum þínum með skækjum, þá slátrar þú alikálfinum fyrir hann.`

³¹Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;

³¹Hann sagði þá við hann: ,Barnið mitt, þú ert alltaf hjá mér, og allt mitt er þitt.En nú varð að halda hátíð og fagna, því hann bróðir þinn, sem var dauður, er lifnaður aftur, hann var týndur og er fundinn.```

³²men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

³²En nú varð að halda hátíð og fagna, því hann bróðir þinn, sem var dauður, er lifnaður aftur, hann var týndur og er fundinn.```