¹Ve blodstaden, helt igjennem full av løgn og vold! Aldri holder den op å røve.

¹Vei hinni blóðseku borg, sem öll er full af lygum og ofríki og aldrei hættir að ræna.

²Smellende svepe og durende hjul og jagende hest og hoppende vogn,

²Heyr, svipusmellir! Heyr, hjólaskrölt! Hestar stökkva, vagnar þjóta!

³fremstormende rytter og luende sverd og lynende spyd og drepte i mengde og dynger av lik! Det er ingen ende på døde kropper, en snubler over deres døde kropper,

³Riddarar geisa fram! Blikandi sverð, leiftrandi spjót! Fjöldi valfallinna manna og aragrúi af líkum, mannabúkarnir eru óteljandi, þeir hrasa um búkana.

⁴til gjengjeld for den mangfoldige utukt som hun drev, hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.

⁴Vegna hins mikla lauslætis skækjunnar, hinnar fögru og fjölkunnugu, sem vélaði þjóðir með lauslæti sínu og kynstofna með töfrum sínum,

⁵Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil dra din kjortelfald op over ditt ansikt, og jeg vil la folkeslag se din blusel og riker din skam,

⁵_ sjá, ég rís í gegn þér _ segir Drottinn allsherjar _ og ég vil bregða klæðafaldi þínum upp að framan og sýna þjóðunum nekt þína og konungsríkjunum blygðan þína.

⁶og jeg vil kaste skarn på dig og føre vanære over dig og gjøre dig til et skuespill.

⁶Ég skal kasta á þig saur og svívirða þig og láta þig verða öðrum að varnaðarvíti,

⁷Og det skal skje at hver den som ser dig, skal fly bort fra dig og si: Ødelagt er Ninive! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke efter trøstere for dig?

⁷svo að allir sem sjá þig, skulu flýja frá þér og segja: ,,Níníve er í eyði lögð! Hver mun aumka hana?`` Hvar á ég að leita þeirra, sem vilji hugga þig?

⁸Mon du er bedre enn No-Amon*, som tronte mellem Nilens strømmer med vann rundt omkring sig, som hadde hav til vern og hav til mur? / {* Teben i Egypten.}

⁸Ert þú, Níníve, betri en Nó-Ammon, sem lá við Nílkvíslarnar, umkringd af vötnum, sem hafði fljót að varnarvirki, fljót að múrvegg?

⁹Etiopere i mengde og egyptere uten tall, puteere og libyere var dets hjelp.

⁹Blálendingar voru styrkur hennar og óteljandi Egyptar, Pútmenn og Líbýumenn voru hjálparlið hennar.

¹⁰Også det måtte gå i landflyktighet som fange, også dets små barn blev knust på alle gatehjørner, og om dets ærede menn blev det kastet lodd, og alle dets stormenn blev bundet med lenker.

¹⁰Og þó varð hún að fara í útlegð, fara burt hernumin. Ungbörn hennar voru og rotuð til dauða á öllum strætamótum. Hlutum var kastað um hina göfugustu menn í borginni og öll stórmenni hennar voru fjötrum reyrð.

¹¹Også du skal bli drukken og sanseløs; også du skal søke et vern imot fienden.

¹¹Einnig þú skalt drukkin verða og þér sortna fyrir augum, þú skalt og leita hælis fyrir óvinunum.

¹²Alle dine festninger er som fikentrær med tidlig moden frukt; rystes de, så faller fikenene i munnen på den som vil ete dem.

¹²Öll varnarvirki þín eru sem fíkjutré með árfíkjum. Séu þau skekin, falla fíkjurnar þeim í munn, sem þær vill eta.

¹³Se, det krigsfolk du har hos dig, er som kvinnfolk; ditt lands porter står vidt åpne for dine fiender; ilden har fortært dine bommer.

¹³Sjá, hermenn þínir eru orðnir að konum _ landshliðum þínum hefir verið lokið upp fyrir óvinum þínum, eldur eyðir slagbröndum þínum.

¹⁴Øs vann til å ha mens du er kringsatt, gjør dine festninger sterke, gå ut i dyndet og stamp i leret, sett teglovnene i stand!

¹⁴Aus vatni til þess að hafa meðan á umsátinni stendur! Umbæt varnarvirki þín! Gakk út í deigulmóinn og troð leirinn, gríp til tiglmótanna!

¹⁵Der skal ilden fortære dig, sverdet utrydde dig, fortære dig som slikkerne*; du kan gjerne være så tallrik som slikkerne, så tallrik som gresshoppene! / {* JOE 1, 4.}

¹⁵Þar skal eldurinn eyða þér, sverðið uppræta þig. Hann skal eyða þér eins og engisprettur, og það þótt þér fjölgi eins og grasvörgum, þótt þér fjölgi eins og átvörgum.

¹⁶Dine kremmere er flere enn himmelens stjerner; slikkerne bredte ut sine vinger og fløi bort.

¹⁶Kaupmenn þínir eru fleiri en stjörnurnar á himninum, en grasvargarnir skipta hömum og fljúga burt.

¹⁷Dine fyrster er som gresshopper, og dine høvdinger ligner en gresshoppesverm som slår sig ned på murene på en kold dag; solen går op, og de flyver bort, og ingen vet hvor det blir av dem.

¹⁷Höfðingjar þínir eru eins og átvargar, herforingjar þínir eins og sægur af engisprettum, er liggja á akurgerðunum þegar kalt er. Þegar sólin kemur upp, fljúga þær burt, enginn veit hvað af þeim verður.Hirðar þínir blunda, Assýríukonungur, tignarmenn þínir sofa. Menn þínir eru á víð og dreif um fjöllin, og enginn safnar þeim saman.

¹⁸Dine hyrder slumrer, Assurs konge! Dine gjæve menn ligger i ro; ditt folk er spredt på fjellene, og det er ingen som samler det.

¹⁸Hirðar þínir blunda, Assýríukonungur, tignarmenn þínir sofa. Menn þínir eru á víð og dreif um fjöllin, og enginn safnar þeim saman.

¹⁹Det er ingen lindring for din skade, ulægelig er ditt sår. Alle som hører tidenden om dig, klapper i hendene over dig; for hvem gikk ikke din ondskap uavlatelig ut over?