¹David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

¹Davide rivolse all’Eterno le parole di questo cantico quando l’Eterno l’ebbe riscosso dalla mano di tutti i suoi nemici e dalla mano di Saul. Egli disse:

²Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

²"L’Eterno è la mia ròcca, la mia fortezza, il mio liberatore;

³min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

³l’Iddio ch’è la mia rupe, in cui mi rifugio, il mio scudo, il mio potente salvatore, il mio alto ricetto, il mio asilo. O mio salvatore, tu mi salvi dalla violenza!

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁴Io invocai l’Eterno ch’è degno d’ogni lode, e fui salvato dai miei nemici.

⁵Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁵Le onde della morte m’avean circondato e i torrenti della distruzione m’aveano spaventato.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁶I legami del soggiorno de’ morti m’aveano attorniato, i lacci della morte m’aveano còlto.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

⁷Nella mia distretta invocai l’Eterno, e gridai al mio Dio. Egli udì la mia voce dal suo tempio, e il mio grido pervenne ai suoi orecchi.

⁸Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

⁸Allora la terra fu scossa e tremò i fondamenti de’ cieli furono smossi e scrollati, perch’egli era acceso d’ira.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

⁹Un fumo saliva dalle sue nari; un fuoco consumante gli usciva dalla bocca, e ne procedevano carboni accesi.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹⁰Egli abbassò i cieli e discese, avendo sotto i piedi una densa caligine.

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

¹¹Cavalcava sopra un cherubino e volava ed appariva sulle ali del vento.

¹²Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

¹²Avea posto intorno a sé, come un padiglione, le tenebre, le raccolte d’acque, le dense nubi de’ cieli.

¹³Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

¹³Dallo splendore che lo precedeva, si sprigionavano carboni accesi.

¹⁴Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

¹⁴L’Eterno tuonò dai cieli e l’Altissimo diè fuori la sua voce.

¹⁵Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁵Avventò saette, e disperse i nemici; lanciò folgori, e li mise in rotta.

¹⁶Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

¹⁶Allora apparve il letto del mare, e i fondamenti del mondo furono scoperti allo sgridare dell’Eterno, al soffio del vento delle sue nari.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁷Egli distese dall’alto la mano mi prese, mi trasse fuori dalle grandi acque.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁸Mi riscosse dal mio potente nemico, da quelli che mi odiavano; perch’eran più forti di me.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

¹⁹Essi m’eran piombati addosso nel dì della mia calamità, ma l’Eterno fu il mio sostegno.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²⁰Egli mi trasse fuori al largo, mi liberò perché mi gradisce.

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²¹L’Eterno mi ha retribuito secondo la mia giustizia, mi ha reso secondo la purità dello mie mani,

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

²²poiché ho osservato le vie dell’Eterno e non mi sono empiamente sviato dal mio Dio.

²³for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

²³Poiché ho tenuto tutte le sue leggi davanti a me, e non mi sono allontanato dai suoi statuti.

²⁴og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁴E sono stato integro verso di lui, e mi son guardato dalla mia iniquità.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

²⁵Ond’è che l’Eterno m’ha reso secondo la mia giustizia, secondo la mia purità nel suo cospetto.

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

²⁶Tu ti mostri pietoso verso il pio, integro verso l’uomo integro;

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}

²⁷ti mostri puro col puro e ti mostri astuto col perverso;

²⁸Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

²⁸tu salvi la gente afflitta, e il tuo sguardo si ferma sugli alteri, per abbassarli.

²⁹For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

²⁹Sì, tu sei la mia lampada, o Eterno, e l’Eterno illumina le mie tenebre.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

³⁰Con te io assalgo tutta una schiera, col mio Dio salgo sulle mura.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³¹La via di Dio è perfetta, la parola dell’Eterno è purgata col fuoco. Egli è lo scudo di tutti quelli che sperano in lui.

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

³²Poiché chi è Dio fuor del l’Eterno? E chi è Ròcca fuor del nostro Dio?

³³Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

³³Iddio è la mia potente fortezza, e rende la mia via perfetta.

³⁴Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

³⁴Egli rende i miei piedi simili a quelli delle cerve e mi rende saldo sui miei alti luoghi.

³⁵Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁵Egli ammaestra le mie mani alla battaglia e le mie braccia tendono un arco di rame.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

³⁶Tu m’hai anche dato lo scudo della tua salvezza, e la tua benignità m’ha fatto grande.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁷Tu hai allargato la via ai miei passi; e i miei piedi non hanno vacillato.

³⁸Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁸Io ho inseguito i miei nemici e li ho distrutti, e non son tornato addietro prima d’averli annientati.

³⁹Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

³⁹Li ho annientati, schiacciati; e non son risorti; son caduti sotto i miei piedi.

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴⁰Tu m’hai cinto di forza per la guerra, tu hai fatto piegare sotto di me i miei avversari;

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴¹hai fatto voltar le spalle davanti a me ai miei nemici, a quelli che m’odiavano, ed io li ho distrutti.

⁴²De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

⁴²Hanno guardato, ma non vi fu chi li salvasse; han gridato all’Eterno, ma egli non rispose loro;

⁴³Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

⁴³io li ho tritati come polvere della terra, li ho pestati, calpestati, come il fango delle strade.

⁴⁴Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

⁴⁴Tu m’hai liberato dalle dissensioni del mio popolo, m’hai conservato capo di nazioni; un popolo che non conoscevo m’è stato sottoposto.

⁴⁵Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

⁴⁵I figli degli stranieri m’hanno reso omaggio, al solo udir parlare di me, m’hanno prestato ubbidienza.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁶I figli degli stranieri son venuti meno, sono usciti tremanti dai loro ripari.

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

⁴⁷Viva l’Eterno! Sia benedetta la mia ròcca! e sia esaltato Iddio, la ròcca della mia salvezza!

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁸l’Iddio che fa la mia vendetta, e mi sottomette i popoli,

⁴⁹og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁴⁹che mi trae dalle mani dei miei nemici. Sì, tu mi sollevi sopra i miei avversari mi riscuoti dall’uomo violento.

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

⁵⁰Perciò, o Eterno, ti loderò fra le nazioni, e salmeggerò al tuo nome.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

⁵¹Grandi liberazioni egli accorda al suo re, ed usa benignità verso il suo unto, verso Davide e la sua progenie in perpetuo".