¹Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

¹Al Capo de’ musici. Di Davide, servo dell’Eterno, il quale rivolse all’Eterno le parole di questo cantico quando l’Eterno l’ebbe riscosso dalla mano di tutti i suoi nemici e dalla mano di Saul. Egli disse: Io t’amo, o Eterno, mia forza!

²Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

²L’Eterno è la mia ròcca, la mia fortezza, il mio liberatore; il mio Dio, la mia rupe, in cui mi rifugio, il mio scudo, il mio potente salvatore, il mio alto ricetto.

³Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

³Io invocai l’Eterno ch’è degno d’ogni lode e fui salvato dai miei nemici.

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁴I legami della morte m’aveano circondato e i torrenti della distruzione m’aveano spaventato.

⁵Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁵I legami del soggiorno de’ morti m’aveano attorniato, i lacci della morte m’aveano còlto.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁶Nella mia distretta invocai l’Eterno e gridai al mio Dio. Egli udì la mia voce dal suo tempio e il mio grido pervenne a lui, ai suoi orecchi.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

⁷Allora la terra fu scossa e tremò, i fondamenti de’ monti furono smossi e scrollati; perch’egli era acceso d’ira.

⁸Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

⁸Un fumo saliva dalle sue nari; un fuoco consumante gli usciva dalla bocca, e ne procedevano carboni accesi.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

⁹Egli abbassò i cieli e discese, avendo sotto i piedi una densa caligine.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹⁰Cavalcava sopra un cherubino e volava; volava veloce sulle ali del vento;

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

¹¹avea fatto delle tenebre la sua stanza nascosta, avea posto intorno a sé per suo padiglione l’oscurità dell’acque, le dense nubi de’ cieli.

¹²Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

¹²Per lo splendore che lo precedeva, le dense nubi si sciolsero con gragnuola e con carboni accesi.

¹³Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹³L’Eterno tuonò ne’ cieli e l’Altissimo diè fuori la sua voce con gragnuola e con carboni accesi.

¹⁴Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

¹⁴E avventò le sue saette e disperse i nemici; lanciò folgori in gran numero e li mise in rotta.

¹⁵Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁵Allora apparve il letto delle acque, e i fondamenti del mondo furono scoperti al tuo sgridare, o Eterno, al soffio del vento delle tue nari.

¹⁶Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

¹⁶Egli distese dall’alto la mano e mi prese, mi trasse fuori delle grandi acque.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁷Mi riscosse dal mio potente nemico, e da quelli che mi odiavano perch’eran più forti di me.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁸Essi m’eran piombati addosso nel dì della mia calamità, ma l’Eterno fu il mio sostegno.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

¹⁹Egli mi trasse fuori al largo, mi liberò, perché mi gradisce.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²⁰L’Eterno mi ha retribuito secondo la mia giustizia, mi ha reso secondo la purità delle mie mani,

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²¹poiché ho osservato le vie dell’Eterno e non mi sono empiamente sviato dal mio Dio.

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.

²²Poiché ho tenuto tutte le sue leggi davanti a me, e non ho rimosso da me i suoi statuti.

²³For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

²³E sono stato integro verso lui, e mi son guardato dalla mia iniquità.

²⁴Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁴Ond’è che l’Eterno m’ha reso secondo la mia giustizia, secondo la purità delle mie mani nel suo cospetto.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.

²⁵Tu ti mostri pietoso verso il pio, integro verso l’uomo integro;

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,

²⁶ti mostri puro col puro e ti mostri astuto col perverso;

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

²⁷poiché tu sei quel che salvi la gente afflitta e fai abbassare gli occhi alteri.

²⁸For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.

²⁸Sì, tu sei quel che fa risplendere la mia lampada; l’Eterno, il mio Dio, è quel che illumina le mie tenebre.

²⁹For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

²⁹Con te io assalgo tutta una schiera e col mio Dio salgo sulle mura.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

³⁰La via di Dio è perfetta; la parola dell’Eterno e purgata col fuoco; egli è lo scudo di tutti quelli che sperano in lui.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³¹Poiché chi è Dio fuor dell’Eterno? E chi è Ròcca fuor del nostro Dio,

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?

³²l’Iddio che mi cinge di forza e rende la mia via perfetta?

³³Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,

³³Egli rende i miei piedi simili a quelli delle cerve, e mi rende saldo sui miei alti luoghi;

³⁴som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,

³⁴ammaestra le mie mani alla battaglia e le mie braccia tendono un arco di rame.

³⁵som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁵Tu m’hai anche dato lo scudo della tua salvezza, e la tua destra m’ha sostenuto, e la tua benignità m’ha fatto grande.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.

³⁶Tu hai allargato la via ai miei passi; e i miei piedi non hanno vacillato.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁷Io ho inseguito i miei nemici e li ho raggiunti; e non son tornato indietro prima d’averli distrutti.

³⁸Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁸Io li ho abbattuti e non son potuti risorgere; son caduti sotto i miei piedi.

³⁹Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.

³⁹Tu m’hai cinto di forza per la guerra; tu hai fatto piegare sotto di me i miei avversari;

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴⁰hai fatto voltar le spalle davanti a me ai miei nemici, e ho distrutto quelli che m’odiavano.

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴¹Hanno gridato, ma non vi fu chi li salvasse; hanno gridato all’Eterno, ma egli non rispose loro.

⁴²De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.

⁴²Io li ho tritati come polvere esposta al vento, li ho spazzati via come il fango delle strade.

⁴³Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.

⁴³Tu m’hai liberato dalle dissensioni del popolo, m’hai costituito capo di nazioni; un popolo che non conoscevo mi e stato sottoposto.

⁴⁴Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.

⁴⁴Al solo udir parlare di me, m’hanno ubbidito; i figli degli stranieri m’hanno reso omaggio.

⁴⁵Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.

⁴⁵I figli degli stranieri son venuti meno, sono usciti tremanti dai loro ripari.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁶Vive l’Eterno! Sia benedetta la mia ròcca! E sia esaltato l’Iddio della mia salvezza!

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

⁴⁷l’Iddio che fa la mia vendetta e mi sottomette i popoli,

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁸che mi scampa dai miei nemici. Sì, tu mi sollevi sopra i miei avversari, mi riscuoti dall’uomo violento.

⁴⁹som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁴⁹Perciò, o Eterno, ti loderò fra le nazioni, e salmeggerò al tuo nome.

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

⁵⁰Grandi liberazioni egli accorda al suo re, ed usa benignità verso il suo Unto, verso Davide e la sua progenie in perpetuo.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.