¹Til sangmesteren; en salme av David.

¹Per il Capo de’ musici. Salmo di Davide. O Eterno, io mi son confidato in te, fa’ ch’io non sia giammai confuso; liberami per la tua giustizia.

²Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!

²Inclina a me il tuo orecchio; affrettati a liberarmi; siimi una forte ròcca, una fortezza ove tu mi salvi.

³Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!

³Poiché tu sei la mia ròcca e la mia fortezza; per amor del tuo nome guidami e conducimi.

⁴For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.

⁴Trammi dalla rete che m’han tesa di nascosto; poiché tu sei il mio baluardo.

⁵Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.

⁵Io rimetto il mio spirito nelle tue mani; tu m’hai riscattato, o Eterno, Dio di verità.

⁶I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.

⁶Io odio quelli che attendono alle vanità menzognere; e quanto a me confido nell’Eterno.

⁷Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.

⁷Io festeggerò e mi rallegrerò per la tua benignità; poiché tu hai veduta la mia afflizione, hai preso conoscenza delle distrette dell’anima mia,

⁸Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;

⁸e non m’hai dato in man del nemico; tu m’hai messo i piedi al largo.

⁹du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.

⁹Abbi pietà di me, o Eterno, perché sono in distretta; l’occhio mio, l’anima mia, le mie viscere son rosi dal cordoglio.

¹⁰Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.

¹⁰Poiché la mia vita vien meno dal dolore e i miei anni per il sospirare; la forza m’è venuta a mancare per la mia afflizione, e le mie ossa si consumano.

¹¹For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.

¹¹A cagione di tutti i miei nemici son diventato un obbrobrio, un grande obbrobrio ai miei vicini, e uno spavento ai miei conoscenti. Quelli che mi veggono fuori fuggon lungi da me.

¹²For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.

¹²Io son del tutto dimenticato come un morto; son simile a un vaso rotto.

¹³Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.

¹³Perché odo il diffamare di molti, spavento m’è d’ogn’intorno, mentr’essi si consigliano a mio danno, e macchinano di tormi la vita.

¹⁴For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.

¹⁴Ma io mi confido in te, o Eterno; io ho detto: Tu sei l’Iddio mio.

¹⁵Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.

¹⁵I miei giorni sono in tua mano; liberami dalla mano de’ miei nemici e dai miei persecutori.

¹⁶I din hånd er mine tider*; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere! / {* 1KR 29, 30. SLM 139, 16.}

¹⁶Fa’ risplendere il tuo volto sul tuo servitore; salvami per la tua benignità.

¹⁷La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!

¹⁷O Eterno, fa’ ch’io non sia confuso, perché io t’invoco; siano confusi gli empi, sian ridotti al silenzio nel soggiorno de’ morti.

¹⁸Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!

¹⁸Ammutoliscano le labbra bugiarde che parlano arrogantemente contro al giusto con alterigia e con disprezzo.

¹⁹La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!

¹⁹Quant’è grande la bontà che tu riserbi a quelli che ti temono, e di cui dài prova in presenza de’ figliuoli degli uomini, verso quelli che si confidano in te!

²⁰Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!

²⁰Tu li nascondi all’ombra della tua presenza, lungi dalle macchinazioni degli uomini; tu li occulti in una tenda, lungi dagli attacchi delle lingue.

²¹Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.

²¹Sia benedetto l’Eterno! poich’egli ha reso mirabile la sua benignità per me, ponendomi come in una città fortificata.

²²Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.

²²Quanto a me, nel mio smarrimento, dicevo: Io son reietto dalla tua presenza; ma tu hai udita la voce delle mie supplicazioni, quand’ho gridato a te.

²³Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.

²³Amate l’Eterno, voi tutti i suoi santi! L’Eterno preserva i fedeli, e rende ampia retribuzione a chi procede alteramente.

²⁴Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.

²⁴Siate saldi, e il vostro cuore si fortifichi, o voi tutti che sperate nell’Eterno!

²⁵Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!