¹Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.

¹Al capo de’ musici. Dei figliuoli di Core. Cantico. O Dio, noi abbiamo udito coi nostri orecchi, i nostri padri ci hanno raccontato l’opera che compisti ai loro giorni, ai giorni antichi.

²Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.

²Tu con la tua mano scacciasti le nazioni e stabilisti i nostri padri; distruggesti dei popoli per estender loro.

³Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.

³Poiché essi non conquistarono il paese con la loro spada, né fu il loro braccio che li salvò, ma la tua destra, il tuo braccio, la luce del tuo volto, perché li gradivi.

⁴For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.

⁴Tu sei il mio re, o Dio, ordina la salvezza di Giacobbe!

⁵Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!

⁵Con te noi abbatteremo i nostri nemici, nel tuo nome calpesteremo quelli che si levan contro a noi.

⁶Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.

⁶Poiché non è nel mio arco che io confido, e non è la mia spada che mi salverà;

⁷For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,

⁷ma sei tu che ci salvi dai nostri nemici e rendi confusi quelli che ci odiano.

⁸men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.

⁸In Dio noi ci glorieremo, ogni giorno e celebreremo il tuo nome in perpetuo. Sela.

⁹Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.

⁹Ma ora ci hai reietti e coperti d’onta, e non esci più coi nostri eserciti.

¹⁰Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.

¹⁰Tu ci fai voltar le spalle davanti al nemico, e quelli che ci odiano ci depredano.

¹¹Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.

¹¹Ci hai dati via come pecore da mangiare, e ci hai dispersi fra le nazioni.

¹²Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.

¹²Tu vendi il tuo popolo per un nulla, e non ti sei tenuto alto nel fissarne il prezzo.

¹³Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.

¹³Tu ci fai oggetto d’obbrobrio per i nostri vicini, di beffe e di scherno per quelli che ci stan d’intorno.

¹⁴Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

¹⁴Tu ci rendi la favola delle nazioni, e i popoli scuotono il capo, quando si tratta di noi.

¹⁵Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.

¹⁵Tuttodì l’onta mia mi sta dinanzi, e la vergogna mi cuopre la faccia

¹⁶Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,

¹⁶all’udire chi mi vitupera e m’oltraggia, al vedere il nemico ed il vendicativo.

¹⁷når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.

¹⁷Tutto questo ci è avvenuto. Eppure non t’abbiam dimenticato e non siamo stati infedeli al tuo patto.

¹⁸Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.

¹⁸Il nostro cuore non si è rivolto indietro, e i nostri passi non si sono sviati dal tuo sentiero,

¹⁹Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,

¹⁹perché tu ci avessi a fiaccare cacciandoci in dimore di sciacalli, perché tu avessi a stender su noi l’ombra della morte.

²⁰så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.

²⁰Se avessimo dimenticato il nome del nostro Dio, e avessimo teso le mani verso un dio straniero,

²¹Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,

²¹Dio non l’avrebbe egli scoperto? Poich’egli conosce i segreti del cuore.

²²skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

²²Anzi è per cagion tua che siamo ogni dì messi a morte, e reputati come pecore da macello.

²³Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

²³Risvegliati! Perché dormi, o Signore? Destati, non rigettarci in perpetuo!

²⁴Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!

²⁴Perché nascondi la tua faccia e dimentichi la nostra afflizione e la nostra oppressione?

²⁵Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?

²⁵Poiché l’anima nostra è abbattuta nella polvere; il nostro corpo aderisce alla terra.

²⁶For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.

²⁶Lèvati in nostro aiuto, e liberaci, per amor della tua benignità.

²⁷Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!